Hensynsløst underholdende

FILM: Følelsen man sitter igjen med etter å ha sett en virkelig god film kan best beskrives som beruselse. Quentin Tarantino er min pusherman.

Få filmskapere gir meg bedre rusmidler enn filmskaperen fra Tennessee. «Pulp Fiction » (1994) var mitt første virkelige filmkick. Siden har jeg vært avhengig. Derfor, etter to og en halv time med nazistskalpering, følte jeg meg snytt. Snytt fordi jeg veit at filmen er kuttet med nesten en time. For å unngå overdoser? Muligens.

Men for en vakker avslutning det hadde vært. «Once Upon a Time in Nazi-Occupied France» er navnet på det første av «Inglourious Basterds» fem kapitler. Referansen til Sergio Leones spagettiwestern fra 1968 er tydelig og filmspråket i den 15 minutter lange åpningssekvensen er en like klar hyllest. Men Tarantino overgår sin læremester.

Scenen åpner med at en fransk bonde står på en haug og hogger ved. I det fjerne ser vi en tysk patrulje komme farende. Bonden skuer olmt. Øynene hans er i fokus. Oppgjørets time har kommet. Han vet det. Vi vet det. Musikken vet det. Tablåene er maleriske, stemningen er satt og scenen som følger er klaustrofobisk.

Christoph Waltz — som bør få en Oscar-nominasjon for denne rollen og som stjeler filmen fra samtlige Hollywood-stjerner — spiller den tyske offiseren med kallenavnet «The Jew Hunter». Han stiger inn på bondens knirkende tregulv, setter seg til rette og ber om et glass melk. Samtalen som følger er lang, nervepirrende og ekstremt vellaget. Jødejegeren viser seg å være en slags mesterdetektiv, med logikk, filosofi og psykologi som våpen. Bonden svetter. Under gulvet skjuler det seg en jødefamilie. Jødejegeren fryder seg over sin suverenitet.

Naturlig del
I løpet av femten minutter markerer Tarantino at han mestrer filmfaget til fingerspissene. Han setter tonen, viser sjangerforståelse, kaster av seg med referanser, og briljerer nesevist da Jødejegeren drar fram en Sherlock Holmes-pipe fra innerlomma. Kniset man utbryter setter seg kjapt fast i halsen. Likevel blir aldri volden i «Inglourious Basterds» trykkende. Til det er den for tegneserieaktig. I tillegg dveler sjelden karakterene ved den, og volden blir derfor lite annet enn en naturlig del av universet den utspilles i.

Vi befinner oss med andre ord i Frankrike. De allierte er i ferd med å landsettes i Normandie og amerikanerne har sendt en fortropp på åtte supertrente jøder, med et mål for øye: å ta livet av flest mulig nazister. Brad Pitt spiller troppens leder, en slags krysning mellom Marlon Brando og Major Reisman («The Dirty Dozen»), en brautende, hensynsløs amerikaner, og en karikert figur i et fiktivt univers. At det er film vi ser legges det aldri skjul på.

Filmen er delt inn i kapitler, det tegnes direkte på bildet, det er klippet inn opplysningskortfilmer, det lekes med sjangeruttrykk. Og det florerer med referanser til alt fra John Woo til Fritz Lang sine produksjoner. Men til tross for å være en pastisj er «Inglourious Basterds» et fullverdig verk. En mesters verk som først og fremst hyller filmen. Filmens hovedkapittel heter «Operation Kino» og majoriteten av karakterene er tydelige cinefile. At både skurken Dr. Goebbels (Sylvester Groth) og den jødiske heltinnen Shosanna (eminent spilt av det unge stjerneskuddet Melanie Laurent) viser beundring for kunstarten sier noe om hvor grenseløs Tarantino finner mediet.

Viktig
«Inglourious Basterds» er kanskje ikke en tankevekkende, samfunnskritisk observasjon, tegnet fram med realistisk strek og fotografert med manende kameralinse. Men filmen viser likevel at Quentin Tarantino er blant de viktigste regissøren fra de siste 20 åra.

Fandenivoldskheten, barnligheten, gleden ved å lage film, gleden ved å påpeke at vi ser film, gjør Tarantino ikke bare til en avantgardistisk filmkunstner, men også til en formidler av filmhistorie. Man får lyst til å se mer film på grunn av Tarantino. Og ikke minst får man lyst til å se mer Tarantinofilm.