Anmeldelse: Jens Lapidus har skrevet en bortimot perfekt thriller

BOK: Dette er den andre romanen i Jens Lapidus' nye Stockholmstrilogi. Den første var god, men denne er mye bedre. Den er intens og hyperrealistisk, skrevet av en spenningsforfatter som som denne gangen har skapt et bortimot perfekt avstemt forhold mellom romanens innhold og formen det presenteres i.  

Stilsikkert og originalt

Lapidus' måte å skrive på utmerket seg allerede i debutromanen «Snabba cash» (2006). Knappe, gjerne ufullstendige setninger, forståelige og mindre forståelige slanguttrykk, karakterenes døpenavn og kallenavn om hverandre og stadige vekslinger i fortellerperspektiv. I «STHLM DELETE» viderefører han denne stilen, som han har gjort i alle sine romaner. Tydeligst kommer den fram i de indre monologene til hovedpersonen Teddy og hans unge nevø Nikola: Teddy: en vandrende brannbombe. Teddy: et kusehår fra eksplosjonens rand. Teddy: labil som en heroinjunkie med nyslipt shank.  

Teddy og Emilie
I «STHLM DELETE» (en pussig tittel som får sin forklaring mot slutten av romanen) møter vi de samme hovedpersonene som i «VIP-rommet». Jugoslaviske Teddy er et beryktet bandemedlem som har måttet sone åtte år i fengsel for kidnapping. Nå er han løslatt. Han har brutt med sitt tidligere miljø og jobber frilans for et stort advokatbyrå. Emilie er forretningsadvokat i det samme byrået. En dag får hun beskjed om at en varetektsfengslet gutt ønsker henne som forsvarsadvokat. Gutten er tiltalt for drap, men han er selv skadet og ligger i en slags halvkomatøs tilstand i arresten. Det eneste han får sagt når Emilie besøker ham er at Teddy må hjelpe henne. Teddy vet noe om drapet og hendelsene som har funnet sted, og dermed er det duket for et nytt samarbeid mellom de to.  

The Wire
Lapidus er blitt en slags ekspert på fortellinger fra Stockholms underverden. Mange krim- og thrillerforfattere har prøvd seg på det samme, å skildre et kriminelt miljø fra innsiden. Svært få lykkes, delvis fordi det skinner gjennom at deres kunnskap om miljøet ikke er basert på personlig erfaring, men først og fremst er leksikalsk, delvis fordi overraskende få prøver å utvikle en litterær stil som står til innholdet.

Den tidligere forsvarsadvokaten Lapidus lykkes med begge deler. Selv om historien er oppdiktet, oppleves den hyperrealistisk. Vi tror på karakterene og miljøene de vanker i, vi tror at de kunne eksistert, at det er omtrent sånn det er i virkeligheten.

Det er sånn sett nærliggende å sammenligne «STHLM DELETE» med tv-serien «The Wire», som kanskje er det beste som noen gang er lagd i denne sjangeren, og som antakelig har vært en inspirasjonskilde for Lapidus. Bifiguren Isak, en velfødd bandeleder med autoritet som en general, minner for eksempel ikke så rent lite om den legendariske Proposition Joe fra tv-serien. Og de unge guttene i gjengen til Nikola, de som ser opp til de eldre gangsterne i Södertälje og drømmer om å bli som dem, minner om gjengene som hang rundt på plenen utenfor boligblokkene i Baltimore.

I «STHLM DELETE» fins gangstere i høye og lave posisjoner, et virvar av relasjoner og kodekser og et inngrodd fiendskap til det etablerte, borgerlige Sverige, som framstår som selve skrekkeksempelet på et mislykket liv. Som «The Wire» er den en nærmest folkloristisk reise i det kriminelle Stockholm, intens og inneforstått og veldig spennende.