BOK: Med de seksten beretningene som er samlet i «Unge tidsvitner» legges enda noen biter til den uendelige mosaikken Annen verdenskrigs forbrytelser utgjør. Det er en viktig bok som får dokumentert fortellinger fra mennesker som nærmer seg støvets alder.
De var barn og ungdommer da de måtte flykte fra razziaer utført av tyske soldater, NS-hird og norsk politi.
Mange av dem mistet alle sine slektninger, noen få familier klarte å overleve samlet.
For Trondheimsjødene gikk fluktrutene for det meste over Sylane. På Østlandet tok de stier gjennom Rømskog og Finnskogene. Mange fikk hjelp av djerve grenseloser — den tidas menneskesmuglere.
Av en eller annen grunn har utgiveren valgt å legge de sterkeste på slutten av boka — historiene til familien Bodd, Rosa Pajkin, Gogo Tomsinsky og Josef Fenster.
En klar styrke ved boka er at den ikke bare handler om flukt. Vi får skildret livet før utrenskingene begynner, og vi møter mer eller mindre gjenforente familier i Sverige og i tiden etter krigen, under reetablering i Norge eller i en mer omflakkende tilværelse.
Nesten alt de hadde eid var borte.
Vi møter det sterke nettverket jøder kunne nyte godt av, med tanter og onkler, fettere og kusiner på så mange steder. Også derfor blir maktesløsheten så overveldende når det viser seg at bare de færreste fikk slippe unna utslettelsen.
Redelig nok, men det svekker bokas litterære kvalitet.
Likefullt er dette en sterk bok som risser spor i leseren. Vitnene trekker linjer til vår tids flyktninger, og når vi leser om den tidas uforstand hos passive norske myndigheter, og all den råskapen og arrogansen som utspiller seg blant de hatefulle, kombinert med det skjøre, heseblesende livet flyktningene får, er det vondt å tenke på vår tids gjerder. Hva betyr de?
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 22. april 2016.
Birgit H Rimstad (red.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN