- Bjerregaards gate er ikke helt hva jeg forbinder med Middelhavets strender, så Perla Mediterraneas tapas skal være veeeeldig gode før jeg hører palmesus og bruset av veltempererte dønninger, sukket Robinson og skannet den ildrøde menyen med vinterleie øyne.
- Men du øyner kanskje et ørlite håp om at kongereker, Manchego-ost med fikenmarmelade, og spanske kjøttboller kan gjøre nedre St. Hanshaugen en tanke mer iberisk? kom det fra Fredag.
- La oss finne det ut, svarte Robinson. - Med en baconsurret daddel eller to, noen grillede grønnsaker og en montadito pluss litt brød og aioli i tillegg, lover jeg å gjøre mitt ytterste for å fange opp gode, spanske vibrasjoner den neste timen. Rødt, hvitt eller øl?
- Et glass av husets hvite til å begynne med, sa Fredag. - Så tar jeg det derfra når maten kommer. Tapas kan være så mangt.
- Beklager, sa den hyggelige servitøren. - Husets hvite er utsolgt, og jeg har ingen andre hvitviner på glass.
Redningsaksjonen etter den noe hjelpeløse meldingen ble en flaske Raimat, servert korrekt kjølig sammen med god, ristet loff, aioli og isvann. Den friske, fruktige chardonnayen viste seg som høvelig munnfølge til både de oljestekte kjemperekene med behagelig hvitløk- og chilivarme, og også til de litt for nøytrale kjøttbollene i en ikke spesielt fyrig løk/tomatsaus.
- Litt skuffende kjøttboller. Men disse grillede squash-, aubergine- og paprikaflakene er til gjengjeld akkurat slik jeg liker dem: Bløte og stekt akkurat så hardt at en bitteliten svismak gjør dem litt barske, sa Robinson.
- Hmmm..., sa Fredag tvilende. - Litt for myke for meg, er jeg redd.
Uenigheten forduftet da de satte tennene i hver sin montadito - skiver av potet, svinefilet og paprika oppå hverandre, stekt og toppet med en mild saus og balsamico som en liten sandwich
- Enkelt, mørt og nydelig, fastslo Robinson. - Og ganske mettende. Har vi bestilt for mye mat?
- «For mye» er omtrent like presist som et politikerløfte i en valgkamp, parerte Fredag. - Hvis den stekte daddelen, svøpt i bacon og med en mandel i midten, er så god som den ser ut til, er jeg fortsatt sulten.
Optimismen ble belønnet. Salt/søtt-kombinasjonen skapte tilnærmet eufori blant Fredags smaksløker, som ikke falt til ro før et godt stykke ut i den myke og passe tørre manchego?en.
Spørsmålet om dessert ble brakt på bane, men ble kjapt punktert av servitøren: - Jeg har bare igjen crema catalana.
- Da tror jeg jammen vi tar crema catalana, mumlet Robinson og holdt på å legge til «med et glass av husets hvitvin ved siden av». I stedet ble det espresso, som kom kjapt. Det gjorde den spanske vaniljepuddingen også, med fint karamellisert skorpe på Robinsons porsjon, altfor hard på Fredags.
- Jeg vet ikke helt, oppsummerte Fredag da regningen var betalt. - Det er noe grunnleggende sympatisk og nabolagstrivelig ved dette stedet, både i den enkle, rustikke innredningen, de rause og stilfullt anrettede porsjonene og den vennlige stemningen. Men kokekunsten slår meg som ujevn, og det er ikke bra å være tom for sånt som står på menyen bare en time etter åpningstid.
- Enig, sa Robinson. - Men jeg ble inspirert til å dra hjem og pakke dadler inn i bacon. Lavkarbodadler og hjemmets hvitvin, olé!
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: