Et brasseri med franskinspirert kvalitetsmat gjør en by litt bedre å bo i. I Oslo er Brasserie France i Nedre Slottsgate en institusjon, mens Andreas Viestads St. Lars seiler opp for dem som vil ha høyere hipsterfaktor og mer hardcore tilnærming til det grillfaglige. Og så er det litt mer anonyme Brasserie Blanche, i det gamle, hvite murhuset i Hegdehaugsveien.
-Wow, dette var da veldig bra! utbrøt Fredag, omtrent halvveis i en petit pois-suppe med fritert kalvebrissel og skiver av fersk trøffel. Den friske pureen av grønne erter med smør og fløte matchet både smaksmessig og visuelt perfekt de mørke tonene i de mer eksklusive ingrediensene.
Robinsons forrett var ikke dårligere. Sjøkreps er nesten alltid bedre enn overpriset hummer, og disse var perfekt grillet, søtlige og saftige, med enkelt tilbehør av brunet smør, sitron og timian. Sødme, syre og fett i perfekt balanse. En ung Sancerre fra Paul Prieur & Fils fungerte bra til begge rettene.
Før forrettene hadde Robinson og Fredag kostet på seg husets champagne og fire feite, franske Gigas-østers til 29 kroner stykket. Da hadde de to, uten protester fra hovmesteren, også rukket å flytte til et mer privat bord inne ved serveringsdisken. Den var kledd med dekorative sider av vinkasser, i stil med det rustikke interiøret med hvitmalt murstein og enkle, brune tremøbler.
-Dette er mer Alsace enn Paris, konstaterte Robinson.
På Brasserie Blanche er det ikke duker på bordene, og heller ingen som tørker opp vannsøl på bordet. Kelneren tilbød smaking av flere vinvalg, var som regel raskt på pletten med påfyll av vin, og tok en litt sen endring i menyvalg på strak arm. Men følelsen av virkelig å bli ivaretatt og personlig behandlet, glimret med sitt fravær.
Restauranten har en tre- eller femretters ukesmeny. På kjøkkenet jobber folk med fartstid fra noen av byens beste restauranter, og læretid i Alsace. Her kan man sine franske klassikere. Hvorfor man da setter noe så norsk og uspennende som hjortefilet med stuet rosenkål, glasert tyttebær og viltsaus som hovedrett i ukesmenyen, er noe av et mysterium. Heller ikke femretterens blåskjell gratinert med skinke og roquefort, fristet Robinson og Fredag, som heller valgte fra den rikholdige à la carte-menyen. Robinson hadde bestilt sjøtunge Meunier, en av de franske klassikerne, men ombestemte seg i siste liten.
-Ettersom du skal ha skrei, tar jeg grillet entrecôte. Vi må jo sjekke om de kan kjøtt her.
Det kan de, langt på vei. Entrecôten var mør og perfekt medium rare som bestilt, men burde hatt en mer karamellisert stekeskorpe.
Bearnaisen balanserte akkurat på grensen mot det litt for syrlige, der den gjerne er best.
-Dette er kanskje den beste torsken jeg har spist, sukket Fredag.
Det perfekt stekte skreistykket hvilte på en seng av puylinser og persillerot, med skiver av stekt foie gras. En innertier av en rett.
-Matmessig er det ikke så mye å plukke på her. Skjønt butterdeigsbunnen på denne kaken er for tynn og bløt, konstaterte Robinson noe senere, halvveis i en ellers god utgave av opp-ned-kaken Tarte Tatin, med vaniljeis til. Fredag, på sin side, hadde ingen innvendinger til sjokoladefondanten med salt karamell og bringebæris.
-Man får ikke den litt falmede Paris-stemningen og de herlige kelnerne fra Brasserie France, eller det litt rocka suset fra St. Lars. Men det er absolutt hyggelig her, og maten holder ganske høyt nivå, fastslo en godt over gjennomsnittet mett Fredag. Regningen, på drøyt 2200 kroner, føltes som en helt grei deal.