Nesten ikke til å begripe at denne krimmen er skrevet av mannen som debuterte med «Den siste pilegrimen»

I den tredje boka om politietterforskeren Tommy Bergmann, følger vi ham til Litauen. Ei tretten år gammel jente er forsvunnet, og Tommy er temmelig sikker på at sporene fører østover. Han er dessuten overbevist om at mannen som har bortført jenta er seriemoderen Jon-Olav Farberg.

Det er han imidlertid alene om å tro. Resten av etterforskerkorpset er overbevist om at Farberg er død.

Kjedelig gjenfortelling

«Blod i dans» er en direkte fortsettelse av «Helvete åpent», som kom ut i fjor. Ja, så tett er forbindelsen mellom de to, at man på mange måter kan betrakte årets bok som den egentlige avslutningen på «Helvete åpent». Og for at lesere som ikke har lest den boka skal forstå noe som helst av «Blod i dans», er denne spekket med opplysninger om hva som tidligere har skjedd.

Ok, dette har blitt ganske vanlig etter hvert. Noen liker slike serier. Andre ikke.

Men å få god flyt i en spenningstekst, og samtidig klare å smugle inn nødvendig tileggskunnskap, er en kunst i seg selv. Og den kunsten behersker Sveen foreløpig ikke.

Springende og platt

Resultatet blir ei svært springende og ujevn bok, nesten totalt blottet for spenning, og med en konstant strøm av henvisninger til fortiden, og handlingen i «Helvete åpent».

Når teksten i tillegg overøses av språklige plattheter, og blundere som: «…han kom løpende mot Tommy, munnen hans syntes å dekke hele ansiktet.», blir det bare trist.

Det er nesten ikke til å begripe at denne boka er skrevet av den samme mannen som debuterte med den komplekse og bunnsolide krimmen «Den siste pilegrimen» i 2013. Ei bok han svært fortjent håvet inn priser og allmenn anerkjennelse for.