«De modige» er fortellingen om kriminelle forbund med utspring i Sør-Italia, ført i pennen av Aftenpostens utenriksjournalist Per Kristian Aale. Rød tråd er enkeltmennesker som har satt seg opp mot den kriminelle makten. De er modige og bærer byrden ved å stå imot.
Bokas største styrke ligger i de direkte møtene Aale har med de modige.
Her får vi deres ofte bestialsk blodige historie brettet ut, vi får vite hvordan de ser ut og ter seg under intervjuene, måten de bor på under beskyttelse og tankene de gjør seg om situasjonen — både sin egen og samfunnets. Vil det bli bedre?
Aale tar leseren med til Sicilia og Napoli og gjenforteller hovedpunkter i historien om Cosa Nostra og Camorraen.
Mye av dette er velkjent stoff, men boka gir en klar og saklig framstilling og får med alt det viktigste. Researchen er åpenbart omfattende.
Gjennombruddet i etterforskningen mot dem kom etter den såkalte Duisburg-massakren, der en blodig familiefeide plutselig utspilte seg i en intetanende tysk by.
Hvem var disse folka? Hva er 'ndrangheta?
Opprinnelig drev de med kidnappinger og utpresning i mindre skala, og deres tilhold i de utilgjengelige Aspromonte-fjellene gjorde det nesten umulig for ordensmakten å knekke hemmelighetene.
Etterhvert gikk de over i kokainbransjen, og nå er de store også i bygg og anlegg. Og eiendom. Og restauranter. Og varehandel. Og våpen.
Calabreserne er organisert i små enheter med tette familiebånd. Det har også gjort det vanskelig å lokke fram tystere. Man tyster ugjerne på fedre, mødre, kusiner og brødre.
Forfatterens besøk i den utilgjengelige og fiendtlige småbyen San Luca og møtet med den suspekte presten Don Pino ved Polsi-helligdommen er ypperlige skildringer.
Fortellingen til den modige Alì Agrebi burde være pensum for alle som ønsker å lukke øye og tro at tomatene og druene vi spiser bare daler ned fra himmelen.
Et annet klart pluss ved boka er at Aale viser god forståelse for hvor destruktiv og passiviserende mafiaens maktutøvelse er. Her er det ingen romantisering, ingen kult rundt «Sopranos» eller Marlon Brandos mumlende gudfar.
Det handler om forbrytelser. De foregår gjennom voldsutøvelse, tvang og utpresning, bestikkelser og svindel.
Det er maktarroganse og kortsiktig uforstand. Det er ødeleggelse av miljøet — i byer og i naturen, i samfunnet, blant ungene, i forretningslivet.
Men at man kjenner så godt til organisasjonene der nede, betyr jo ikke at slikt ikke finnes også andre steder.
Det er jo nettopp Italias lange tradisjoner i å bekjempe uvesenet som lar oss se omfanget.
I den italienske situasjonen kan vi se klart hvordan samfunnets maktelite, kirken og de hemmelige tjenestene nyter godt av samspillet med organisert kriminalitet.
Mafia er en parodi på overklasse, på aristokrati og på kirkelige hierarkier.
De smykker seg med helgener og blodsofre, de opplever seg som bærere av verdige tradisjoner i selvforsvar mot verden utenfor. Slik likner de religiøse fanatikere.
Dette aspektet skulle jeg gjerne sett mer av i Aales egne refleksjoner, men det er nok å ta av i boka som stoff for leserens tankemessige egeninnsats.
Slike krøssklepp egner seg i kortere framstillinger for avisenes magasiner, men når alt kommer i samme formel kapittel etter kapittel, får teksten et sammenrasket preg.
Bøker tåler ikke finhakket mat like godt. Det blir vanskelig å sammenholde opplysninger og danne seg hele bilder. Når vi leser bok vil vi ha større sveip.
Her kunne forlaget gjerne hjulpet forfatteren ut av de trange skoene han vanligvis vandrer rundt i.
Forlaget kunne også gjerne spandert litt italienskkyndig korrektur. Det er mye smårusk her — og slikt stikker seg ut i en ellers svært ryddig og språklig korrekt tekst. Det finnes ikke noe firma som heter Parmelat, ingen bok som heter «Christo si é fermato a Eboli». Og Roberto Savianos banebrytende verk — som det her merkelig nok ikke refereres til utenfor litteraturlisten (mens Aale derimot referer til to av de åpenbare plagiatene av den) — heter ikke «Gomorrah».
Per Kristian Aale
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN