Den fremtredende terrorekspert, stassekretær, og annet - Laila Bokhari - er kommet ut med bok om sin fars liv og verk.
Det er en gripende historie, der kulturmøtet mellom pakistansk overklasseliv og norsk Lillehammer-nøkternhet fører til et konkret prosjekt for en jenteskole i Pakistans Punjab-region.
Finansieringen er hovedsaklig basert på overskudd fra Yawar Bokharis produksjon av filleryer for det norske markedet, en virksomhet som fikk satt opp en fabrikk i småbyen Sultanabad og spredde fargerike filleryer derfra over bygd og by i Norge.
Denne delen er noe flat og forutsigelig — det handler om første pakistaner på Lillehammer, kultursprang fram og tilbake og gode intensjoner som møter uforstand.
Del to er Laila Bokharis erfaringer med å overta bedriften etter farens død. Hun må møte de berørte menneskene, og nå blir det mer spennende. Her kommer det også bredere refleksjoner — slik hun ga i sin forrige, svært gode bok om fanatisme, «Hellig vrede», fra 2010.
Bokhari har med sin tverrkulturelle bakgrunn et utmerket utgangspunkt for å fortolke vårt tids stridigheter.
Når hun selv blir aktør, forstår vi hvor vrient dette må være i praksis.
Bokas virkelige styrke ligger i dokumentasjonen av den faktiske og praktiske erfaringen i å bekjempe trangsynte fanatikere som benytter religion som argument for å hindre utdannelse og kunnskap.
Det er sterkt å lese om denne kvasse kulturkampen på mange fronter. Motstanderne benytter konspirasjonsteorier for å ødelegge slike skoler.
De ses som skumle tiltak fra Vesten for å knuse islam. Men hva skal fanatikerne oppnå ved å insistere på at folk ikke skal ha kunnskap? Hvem tjener på analfabetisme?
Jeg får stor sympati med Bokharienes verdige strev, jeg ønsker dem all mulig lykke til med prosjektene, men skulle gjerne sett mer refleksjon, tvil og undring, og kanskje tydeligere motstandere, i framstillingen.
Laila Bokhari og Åshild Eidem
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN