Anmeldelse: Michelets lettmatros tåler ikke mer enn ett bind til

At Jon Michelet klarer å holde steamen oppe, etter det som snart er tre tusen sider om matrosen Halvor Skramstad fra Rena, er imponerende. Men det er nok lurt at han gir seg etter neste bind.

For han begynner å preges av en viss materialtretthet; skogsmatrosen, skytteren og gullgutten Skramstad, som blant mye annet har overlevd to torpederinger og en minesprengning.

Nå har vi kommet til 19. april 1942. Krigshelten vandrer husløs og pengelens rundt i New York. Han lengter seg syk etter sin irske Muriel, og mønstrer på «Kronprins Olav», som etter sigende skal til England. Men han blir lurt, og søkklastet med jagerfly og panservogner seiler skipet mot Nord-Afrikas urolige kyst.

Imponerende bredde

Imponerende bredde

Men sånn må det vel være, når Michelet skal dekke en imponerende bredde av krigens gang; Stalingrad og jødeforfølgelse, den fatale landgangen i Dieppe, klassekamp, Rommels ørkenkrig og Japans ubønnhørlighet.

Fakta og fiksjon

Fakta og fiksjon

Sentralt historisk stoff her er Nortraships hemmelige svartelisting av bøtelagte sjøfolk, samt det som skal ha vært et nesten middelaldersk fengsel for sjøfolk.

Vår hardt prøvede matros må som bokas primus motor gjennom det meste, også utprøvingen av det nye vidundermiddelet penicillin. Han blir i tillegg forfulgt av en ond og paranoid major, som skal bli skjebnesvanger for vår helt. Krigen snur til de alliertes fordel i denne boka, som avsluttes på Normandies blodige strender. Det siste bindet skal dekke den dramatiske gjenerobringen av Europa. Det gleder jeg meg til.