«Er det ikke synd å spise den, siden den er så fin?» spør hovedpersonen Kim, i det som må kunne kalles bildeboka «Godtegrisen»s nøkkelreplikk.
Vennen han snakker til, som har funnet mandelen i grøten og vunnet en marsipangris, er en lys levende og veldig matglad, ekte gris.
Jada, denne grisen vet å sette pris på både pølser, ribbe og koteletter. Det makabre i dette blir observante lesere presentert for allerede i kolofonen, gjennom en tegning av en griseprofil og piler til de ulike kjøttstykkene. Det som ikke sies, bare hintes til i bildene, er at godtegrisen egentlig er tiltenkt rollen som julegris. Men ualminnelig huslighet og dyktighet - «grisen kan danse så publikum blir stumme av begeistring» - får foreldrene til å oppta ham som et fjerde familiemedlem.
De er like livlige som historien, fulle av bevegelse, kontraster, overdrivelser og kraftige farger. De kan minne om karikaturer, og har tegneserieelementer som snakkebobler og lydeffekter, som forsterker det uhøytidelige og humoristiske uttrykket.
Men dette er også en svært gjennomført bildebok, som utnytter formatet godt. Etter hvert blir grisen så stor at den fyller boksidene, og snart ser vi bare hodet eller skinka.
Godterihimmel-illustrasjonen i parateksten - altså de første og siste sidene innenfor bokomslaget - røper litt om hvor det bærer.
Line Halsnes
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN