ALBUM: Depeche Mode er seg selv lik på godt og vondt. Deres hiphetsfaktor kontrolleres mer eller mindre av tidsånden de befinner seg i på det aktuelle tidspunktet. Det er nemlig fint lite som trekker bandet ut av komfortsonen, eller får dem til å legge til side suksessformelen for den del.
Slik sett er de aldrende synthkongen passe på plass i dagens musikkfauna, hvor band som Shout Out Louds sørger for at den kalde synthpopen får nødvendig påfyll av kulhetsfaktor. Da er det bare for David Gahan å olje stemmen, gre håret bakover og gjøre seg klar til å svinge hoftene på de store stadionkonsertene som venter i kjølvannet av «Delta Machine»-slippet.
Men er det noe galt i det? Er ikke Depeche Mode i sin fulle rett til å rulle ut kanonene de selv har vært kyndige arkitekter bak?
Svaret på det er selvsagt et ubetinget ja. Det medfører selvsagt noen slitasjeskader, men det gjør i alle fall det å være fan til en forutsigbar og betryggende affære, «Delta Machine» er nemlig i det fleste tilfeller en finfin plate på deres premisser og litt røffere i kantene enn på en stund.
Depeche Mode
Plateselskap
Hør bare på åpningsporet «Welcome to My World». Det starter med ulmende, kjølige og smått industrielle elektronikamotiv mens Gahan proklamerer «welcome to my world / step right through the door / leave your tranquilisers at home / you don't need them any more». Men derfra tar det ikke lang tid før låten sveller opp i et klassisk Depeche Mode-refreng med all den grandiose synth-pomp og prakten det innebærer. Der har du egentlig gangen i hele platen summert opp i en og samme låt.
«Angel»
«Secret to the End» er Depeche Mode i det klassiske «Violator»-moduset, mens «Slow» og «Goodbye» er Depeche Mode i sitt mer bluesa hjørne.
Med andre ord, det er litt av hvert her, samtidig som de byr på lite nytt. Det formoder jeg er til å leve med for den tallrike menigheten, selv om «Delta Machine» neppe gjør den mye større.