De siste ukene har jeg tenkt på Maja Lundes debutroman hver gang jeg har hørt en summelyd. Jeg håper den får samme effekt på mange flere lesere i høst, for den fortjener oppmerksomhet.
Både på grunn av det høyaktuelle temaet, og fordi det dreier seg om en imponerende godt skrevet og komponert historie. En nydelig fortelling om forholdet mellom mellom foreldre og barn, om store forventninger og knuste drømmer, tap og håp.
Dersom biene dør ut, vil det få alvorlige konsekvenser for verdens matproduksjon, og nettopp dette er scenariet i en tredjedel av Lundes bok: Vi er i Kina i 2098, der trærne må håndpollineres for å bære frukter. Det betyr lange og harde arbeidsdager for de fleste innbyggerne, allerede fra åtteårsalderen. Denne delen av boka minner om de mange miljø-dystopiene, altså dystre framtidsskildringer, som har kommet de siste åra.
En tredje handlingstråd følger den amerikanske birøkteren George, som vi møter i 2007. Hans eneste barn er hjemme på ferie for første gang på lang tid, men samtalen går trått. Det blir mer og mer tydelig at sønnens studiedrømmer stemmer lite overens med farens forventninger til videre gårdsdrift. Noen av de aller beste passasjene i boka er de famlende dialogene dem imellom, og hvordan de strever med å nå fram til hverandre.
Georges fortelling får en parallell hos kinesiske Tao, som desperat forsøker å få treåringen sin til å lære å regne. Hvis han viser seg å være et begavet barn, slik hun selv var, vil han kanskje få gå på skole i stedet for å slite på jordene, slik hun må fordi foreldrene hennes holdt igjen:
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Det var jeg som måtte jenke meg, mente de, jeg som måtte slå meg til ro, slutte å ?drømme tullete drømmer?. Men jeg klarte ikke. For det var dette mennesket jeg var. Og alltid kom til å være.»
Det slår meg at det som gjør dystopiske fortellinger så dystre ikke alltid er de verste hendelsene, men den klaustrofobiske mangelen på informasjon.
Tao ser tilbake på vår samtid som informasjonstida: «Den gangen var produksjonen av informasjon så enorm at ingen lenger hadde oversikten (...) Og teknologien hadde gjort alt tilgjengelig. Tilgjengelighet var datidens mantra.»
Skjebnen er uforutsigbar i Lundes roman, men her ligger det også et slags trøst: Jo mindre vi kan planlegge eller forutse, dess færre muligheter har vi også til å gjøre feil. Derfor er «Bienes historie» ingen pekefingerfortelling. Som alle gode romaner stiller den flere spørsmål enn den svarer på.