Anmeldelse: «Kina vs. Norge» gir et skjevt blikk på norsk diplomati

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Diplomati er ofte hyllet inn i et slør av mystikk og hemmelighold. Når man leser «Kina vs. Norge», Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrims gjennomgang av 65 års norsk diplomatisk omgang med Folkerepublikken Kina, kan man henfalle til en slem forklaring på hemmeligholdet: Diplomatisk amatøreri tåler dårlig dagens lys.

Som lesning er det er underholdende — hvis da ikke dette diplomatiet hadde vært definert som så livsviktig. Isfronten mellom Norge og Kina framstilles gjerne som vår tids største utenrikspolitiske utfordring.

Bakgrunnen for Norges tilløp til «kowtow», dvs. respektfull kneling for kineserne, er naturligvis Kinas raskt voksende økonomi, verdens nest største målt i BNP. Det norske næringslivet klager stadig over tildelingen av Nobels fredspris i 2010 til dissidenten Liu Xiaobo. Forfatterne er — heldigvis — forbilledlig klare på at Norge aldri må ofre troverdighet og internasjonal prestisje ved å gi etter for press fra Kina.

Ytterliggående teori


Liu Xiaobo-saken er opphavet til «dagens krise», slik den er definert i boka. Gjennomgangen av den aktuelle diplomatiske innsatsen baserer seg dels på intervjuer med aktører som Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen, dels på anonyme lekkasjer publisert i norsk presse og dels på spekulasjoner.

Ytterliggående teori

Mest ytterliggående er teorien om at kineserne kan ha avlyttet Nobelkomiteen og derfor utsatt norske politikere for press i forkant av tildelingen. Her er boka på sitt svakeste, men som forfatterne selv er inne på: Det er problematisk å skrive historien mens den utspiller seg.

UD-arkiver


Gjennomgangen av de historiske arkivene, derimot, er interessant. Kinas raseri mot norske tildragelser er ikke noe nytt fenomen. Eksempelvis forlangte Kinas ambassadør at den norske regjeringen skulle gripe inn mot VG under Tibet-oppstanden i 1959, da avisen trykket et portrett av Mao med et kryss over for å illustrere at Mao hadde tapt ansikt i konflikten.

UD-arkiver

Ettpartistaten har aldri vist noen utpreget vilje til å forstå «vestlige særegenheter» som presse- og ytringsfrihet.

At våre utsendinger til Beijing ikke alltid har vært på høyden i sine rapporter hjemover, framgår av arkivmaterialet forfatterne har hatt tilgang til. Opptakten til kulturrevolusjonen i 1966 ble knapt nok rapportert av den norske ambassadøren. At sultkatastrofen som tok over 40 millioner menneskeliv under «Det store spranget» på slutten av 1950-tallet ble underrapportert, må tilskrives streng regi fra kinesisk UD, som tok utenlandske diplomater med på guidede turer på landsbygda.

I rettferdighetens navn må det sies at heller ikke alle utenlandske journalister klarte å rapportere noe sant bilde av Kina. Folk ble lurt trill rundt. Innrømmelsen gjelder også bokas forfattere, daværende rettroende maoister med stjerner i øynene og Mao-merke på jakkeslaget.

Vi konstaterer med denne boka at beundringen har fortatt seg.

« «Kina vs. Norge» »

Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim

Sjanger

Forlag

Kagge

Utgivelsesår

ISBN

9788248916635

Lik Dagbladet Pluss på Facebook