Er ondskap en sykdom?
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Da den israelske historikeren Tom Segev for noen år siden skulle skrive nazi-jegeren Simon Wiesenthals biografi, ble han konfrontert med 300 000 dokumenter.
I denne enorme samlingen kom Segev over et brev fra en overlevende fra konsentrasjonsleirene. Den tidligere fangen hadde sluttet å tro på noen gud, for, som han skrev, «Gud tillot SS-tropper å rive en baby fra en mor og bruke spedbarnet som fotball. Da barnet var redusert til en klut av blod, kastet de det til hundene sine. Moren ble tvunget til å bivåne det hele. Så rev de blusen av henne og brukte den til å tørke blodet av støvlene sine».
De normale er de verste
Enhver som konfronteres med moralfilosofen Arne Johan Vetlesens kresne og presise prosa gjør klokt i å minnes virkeligheten bak hans lavmælte resonnementer. Vetlesens analyse av ondskapens røtter er preget av et stille drama. Han er isnende i sitt menneskesyn uten å ende i kynisme.
De normale er de verste
Å lese boka er å bli minnet om den italienske konsentrasjonsleirfangen Primo Levis? uttalelse: Det er ikke ondskapen vi må forklare, det er godheten. Godheten er unntaket - ondskapen er menneskets normaltilstand. I møte med scener som den Segev skisserer, inntar Vetlesen et klart standpunkt: I den store litteraturen om ondskap er sadistiske tilbøyeligheter underbelyst. Men Vetlesen ser ondskap som en fluktvei hos mange voldsutøvere - en løftestang vekk fra det uutholdelige ved vår egen dødelighet og smerteutsatthet. Dette viser seg i gleden ved den grenseløse kontroll over andre, den som vi ofte ser i massevoldsaksjoner. En maktfølelse som ytrer seg i sadistisk fryd, når en flytter smerten fra eget livs sårbarhet over på «den andre», offeret. «Jo mer jeg frembringer av sårbarhet og til sist død hos deg, desto mindre virksomme er de vilkårene hos meg», i Vetlesens formulering.
Ut fra denne grunnideen utleder Vetlesen forklaringer på den ekstra synligheten og utspekulerte plagingen som ofte ledsager grusomhet. Vi ser en vold som er «irrasjonell» fordi den går langt utover blott tilintetgjøringen av offeret.
« «Studier i ondskap» »
Arne Johan Vetlesen
Sjanger
Forlag
Universitetsforlaget
Utgivelsesår
ISBN
9788215023380
Moralsk blindhet
For Vetlesen er ondskap handlinger som påføres andre med viten og vilje for å forårsake forutsigbar smerte og lidelse, mot offerets vilje. I størstedelen av sitt profesjonelle liv har han beskjeftiget seg med ondskapens anatomi: Hva skjer når vi utøver ondt mot hverandre, og hvorfor? Er det individets desperate ønske om å forbli innenfor gruppen som forklarer denne moralske blindhet (som hos «de ordinære menn» i Einsatzgruppene på Østfronten)? Hva da med de ensomme ulvene og terrorister? Ja, hva er de bakenforliggende grunnene til at enkelte personer, grupper, klasser, trossamfunn eller nasjoner rives ut av universet av normal moralsk forpliktelse? Få forskningsfelter er av dypere relevans i dagens fanatiserte verden. Arne Johan Vetlesen er en sjeldent klar veiviser.
Underveis berører han dette grunnleggende spørsmål: Er det slik at denne grenseløse volden er mulig fordi aktøren avstenger sitt følelsesliv og går inn i en tilstand av kakafon nummenhet (Breivik?) Eller er drepingen mer å forklare som utløp for innestengt aggresjon, for hat og sinne (De japanske Nanking-massakrene i Kina i 1937?)? Hva er farligst, den ukontrollerte, emosjonelt tilstoppede morder, eller den kalkulerende gjerningsmann som drives av sinne og hevn? Hannah Arendt var inne på en tredje mulighet: en hverdagslig-triviell, rutinisert byråkratisk stolthet ved drepingens måloppfyllelse. Adolf Eichmann syntes å være like byråkratisk effektiv når han solgte olje i Ober- Østerreich, som når han sendte jøder til dødsleirene.
« «Studier i ondskap» »
Arne Johan Vetlesen
Sjanger
Forlag
Universitetsforlaget
Utgivelsesår
ISBN
9788215023380
Moralsk blindhet
FLUKT: Vetlesen ser ondskap som en fluktvei hos mange voldsutøvere - en løftestang vekk fra det uutholdelige ved vår egen dødelighet og smerteutsatthet. Bildet er tatt utenfor konsertstedet Bataclan i Paris, etter terroraksjonen fredag 13. november. Foto: NTB SCANPIX
Vis mer
Nettopp fordi hun mente at Eichmann ikke var «ond» i en psykologisk hevngjerrig og nazi-ideologisk forstand, men mer en banalisert underordnet, plikttro dødens tjenestemann, ble hennes analyse fra 1963 så voldsomt provoserende. Den var kontra-intuitiv. Massemorder uten hat? Uten hevnbehov? Som uanselig byråkrat?
Den berettigede fanatiker
Begrepet «berettigelse» er sentralt i Vetlesens resonnementer. De fleste massemordere og terrorister mener de er berettiget til sine handlinger, og ser seg selv som redskaper for en høyere moral. Anders Behring Breivik (ABB) så seg slik, som en forsvarer av den homogene europeiske «urbefolkningens» rett til selvforsvar - mot «kulturmarxistenes» rop om likestilling og seksuell frigjøring, mangfold og toleranse. Vetlesens hovedtese er at ABB verken er å regne som en gal einstøing eller en klassisk ideologisk drevet massemorder. Han mente at de europeiske elitenes komplott mot folket ga ham unntaksrett til å gripe inn på vegne av dem. Hans banale biografiske nederlag på Oslo vest smeltet sammen med selvvalgte, nettdrevne, ideologiske påvirkningskilder. Ekko-kammeret på nettet strukturerte livsopplevelsen hans og skapte en eksplosiv kombinasjon. Det er møtepunktet mellom disse elementene - biografi og ideologi - som interesserer Vetlesen særskilt. Det er også her han er på det mest interessante.
Den berettigede fanatiker
Vetlesens hovedargument er at ondskap, galskap og tilregnelighet ikke er gjensidig utelukkende. ABBs handlinger er symptom på en såret narsissisme og misunnelse. Hans myrderier er i alle fall delvis å forstå som overkompenseringer for en serie nederlag, vis à vis omsorg, utdanning, yrke, kjærlighet og penger. Hans «manifest» er et dramatisk rop om akademisk anerkjennelse, men framstår mer som klipp og lim fra tredjerangs penneknekter av Fjordmann-typen. Når han 27 år gammel og ensom flytter hjem til gutterommet hos en mor han har et ambivalent forhold til, er nederlaget fullendt.
Meningsgivende ideologi
Ideologien han fant på nettet — eventyret om Eurabia - ga livet hans retning, mening og restituerte hans ydmykede selvfølelse. Vetlesen mener ABB fryser seg fast i paranoid-schizoid posisjon, men han supplerer denne tolkningen med en analyse av hans ideologiske fokuseringer. Folkemorderiske ideologier dyrker, ja kultiverer, en følelse av å være livstruende forfulgt (jfr. Hitlers anti-semittisme og Stalins anti-trotskistiske fantasier). Nettet ga ABB en himmelsvevende følelse av å oppleve samhørighet, en indre enhet som unnslapp ham i den virkelige verden. Det er farlig fordi det gir en pseudo-samfølelse uten motstand. Du lærer ingenting i slike lufttette kamre; du blir bare bekreftet i ditt tunnelsyn.
Meningsgivende ideologi
Men for Vetlesen er det å befinne seg i en schizoid-paranoid tilstand ikke det samme som å være strafferettslig utilregnelig. I den grad Breivik viser tegn til sinnssykdom i gjerningsøyeblikket - for å bli i rettspsykiaternes terminologi - forstått som manglende evne til å orientere seg moralsk og sosialt i en innfløkt virkelighet, er det en villet galskap. Det er en sinnstilstand som han selv lenge og bevisst har påført seg selv.
Psykiatriens tunnelsyn
Den første psykiatrikommisjonen i ABB-saken skrev at å ta stilling til ABBs politiske budskap «selvsagt ligger utenfor de sakkyndiges mandat». Nei, ingen ventet at kommisjonen skulle «ta stilling», i betydningen vurdere saklig og argumentativt massemorderens verdensbilde. Men kommisjonen kunne hatt et dypere, bedre gjennomtenkt syn på møtepunktet personlighet/oppvekst/ideologi. Vetlesen påpeker at manglende empati, fravær av anger, av-emosjonalisering, selvlagede begreper (neologismer), kampmodus, borgerkrigsmetaforer, forfølgelsessjargong, martyrdyrkelse, ego-sentrisitet — alt som tyder på en paranoid/schizofren personlighetstype, er felles for historisk kjente massedrap.
Psykiatriens tunnelsyn
BERETTIGET: De fleste massemordere og terrorister mener de er berettiget til sine handlinger, og ser seg selv som redskaper for en høyere moral, skriver Vetlesen i boka, med Anders Behring Breivik som eksempel.
Foto: LARS EIVIND BONES
Vis mer
Psykiaternes konklusjoner betyr en sykeliggjøring av et grunntema i menneskenes kår på jorden: ondskapen. Utilregneligheten kommisjonen mener var til stede hos ABB, vil omfatte titusener av ideologisk drevne massemordere.
Profesjonell deformasjon
For Vetlesen er holdningen til den første psykiatrikommisjonen ikke bare tegn på det John Kenneth Galbaith kalte en «trained incapacity», et profesjonsbetinget sneversyn. Enda mer: vi har å gjøre med en slående inkonsistens. På den ene siden erklærer kommisjonen at den ikke skal undersøke noe som har å gjøre med ideologien som ABB mener seg del av. På den andre mener den at ABBs begrepsbruk er selvlaget og dermed tegn på psykose. Men at han trodde på Knights Templar-ordenen er for Vetlesen ikke tegn på realitetsbrist. Like gjerne kan denne referansen til middelalderske riddere være et bevisst forsøk på å skape frykt, gjennom usikkerhet om han var alene eller ikke.
Profesjonell deformasjon
Arne Johan Vetlesen er i dag en av våre fremste filosofer. Hans neste utfordring burde være å skrive for skolen - på basis av disse studiene — om hva vi vet om menneskets natur og kapasitet for ondskap. En slik ansvarsmobilisering burde bli en del av hele vår demokratiske beredskap, i den fanatismens og trosvisshetens tidsalder som vi nå lever i, og som er den fremste trussel mot politisk sivilisasjon. Hans bok er en av de viktigste utgivelser i de senere år. Hvor er Bragepris-juryen?
Lik Dagbladet Pluss på Facebook