Anmeldelse: Edvard Hoem skriver grundig og underholdende om slåttekarens sønn
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Den vakre romanbiografien om Edvard Hoems oldefar, «Slåttekar i himmelen» (2014), var en av mine litterære favoritter i fjor.
Oppfølgeren om slåttekarens sønn Eilert er like grundig, velformulert og underholdende, men har ikke den samme storslåtte energien og gammelmodige sødmen som forgjengeren.
«Bror din på prærien» starter der den forrige sluttet. I 1892 går slåttekaren Knut Hansen Nesjes seksten år gamle sønn Eilert om bord i S/S «Juno» i Kristiansund. Til foreldrenes store sorg vil han til Amerika, i likhet med 800000 andre nordmenn som i løpet av et drøyt hundreår reiste mot det lovede land.
Drømmen som brast
Eilerts første mål er den opprørske tanten Gjertine og hennes mann Ole, som har slått seg til i den norske kolonien Roslyn i Sør-Dakota. Når Eilert ankommer etter en lang reise, finner han en Gjertine han ikke kjenner igjen. Eldet og ustelt sitter hun på en stol og stirrer, likegyldig til alt rundt seg. Drømmen om Amerika brast.
Drømmen som brast
«Eit titals brev frå faren til Eilert, er den einaste nøkkelen vi har, til den striden som pågjekk inne i han. Alt anna har han som skriv dette vore nøydd til å dikte fram. Datoar og namn er dokumentariske. Minna som rulla fram for han i vakenatta da han sørgde over far sin, må vi kalle fram frå det mørkret som ligg rundt vårt liv, men der vi skimtar kvarandre fordi vi er av same slag og går mot same mål»,
Liksom i forrige bind, er det biografiske materialet skralt. Men fra brevene vet Hoem at Eilert levde et rastløst og omflakkende liv, inntil han i 1905 slår seg ned med sin norske kone på prærien i Alberta i Canada. Resten må diktes frem.
Tvil og tro
Hoems Eilert er høy, vakker og arbeidsom. Allerede på båten aner vi hva hans indre strid kommer til å dreie seg om. Han er alvorlig, troende, avholdsmann og uskyldig. Unge, vakre Mari Olsdatter prøver forgjeves å forføre ham. Eilert er interessert, men redd. Han rømmer, slik han kommer til å rømme fra samtlige kvinner de neste tolv åra. Den norske menigheten i Roslyn vil hjelpe ham med utdannelse slik at han kan bli presten deres, men troen er for svak og eventyrlysten for sterk. I en del år flakker han rundt, i Minnesota og Wisconsin, jobber på sagbruk, som baker, som smed. Han mister troen, drikker og horer, inntil en rystende religiøs opplevelse gjør at han finner igjen Gud, og drar mot Canada, der det fremdeles er land å få.
Tvil og tro
Hoem har som alltid et vakkert, poetisk språk, og det som er virkelig godt med disse bøkene, er den stilistiske autentisiteten Hoem klarer å maner fram «om desse menneska, som streva for føda, som kjende sakn og sorg, men som også nærte store draumar om at betre tider skulle koma ein gong.»
Etter å ha skrevet fire bind om Bjørnstierne Bjørnson, kjenner forfatteren det sene attenhundretallsmennesket godt, både mentaliteten og språket. Den sterke enkle troen, slitet, tausheten.
Statisk og forutsigbart
Men verken vi — eller Hoem — kommer under huden på den rastløse, digre karen med den flotte stemmen. Forfatteren har åpenbart gjort grundig research, og gjennom Eilerts reise - eller hans læreår, slik Hoem litt høytidelig beskriver det — skildres det voksende Amerika; byenes raske vekst, nybyggernes slitsomme liv, maten de spiser, korntyper, dyreliv, håndverkerne, trossamfunnene. Hvordan de ulike nasjonalitetene først isolerer seg, siden lærer seg språket og amerikaniseres. Men researchen og det dokumentariske blir for dominerende, og Eilert statisk og forutsigbar. Den indre striden er bestemt med en gang, og Eilert blir ikke spennende nok som romanfigur og bærer av fortellingen.
Statisk og forutsigbart
Det samme gjelder originalen Gjertine, hvis depresjon kommer av isolasjonen på gården og det slitsomme livet. Hun våkner til liv da hun får være med ektemannen på jakt — får kjenne luft og frihet. Vi skjønner at Hoem i henne har funnet en kunstnerisk åre, galskap om du vil, muligens ting han kjenner igjen hos seg selv. Men også Gjertine blir formet av forfatteren med en gang, og handler ut fra et fastlagt mønster.
Urnordmannen
Parallelt følger vi livet til den aldrende, sorgtunge slåttekaren hjemme i Molde. Han som mistet sine fire sønner: Eilert, som aldri kommer seg hjem fra Amerika. Forfatterens bestefar Anton Edvard, som ble satt bort som liten til barnløse slektninger på Hoem gård. Bastian Georg, som blir radikalisert, fornekter Gud, og må rømme da han nekter militærtjeneste, til foreldrenes sorg og skam. Og Hans, som blir storsnutet bymann og slår seg ned — og opp — i Kristiansund. Gjennom disse skildrer Hoem et Norge med økende velstand, arbeiderlønninger som stiger, stemmerett, industrialiseringen.
Urnordmannen
Boka avsluttes idet Slåttekaren ånder ut etter et uhyre slitsomt liv: Urnordmannen; jordvendt, troende og hardt arbeidende.
Og for all del, boka er både underholdende og vakker og på alle vis anbefalelsesverdig. Men det er som om den innforlivede energien — og kjærlige sødmen — Hoem hadde da han skrev om slåttekaren, er borte i fortellingen om amerikaneren Eilert.
« Bror din på prærien »
Edvard Hoem
Sjanger
Forlag
Oktober
Utgivelsesår
ISBN
9788249515639
Lik Dagbladet Pluss på Facebook