Det var vår i lufta, solskinn på asfalten og forventningsfull rumling i Robinson og Fredags mager da de møttes utenfor Per Bacco Osteria på Grønland. Klokka viste presis 15, og døra til den drøyt årsgamle naborestauranten til sagnomsuste
Olympen/Lompa skulle ifølge plakaten i vinduet bli låst opp på nøyaktig dette tidspunktet.
-Stengt, men det er tegn til liv der inne, sa Robinson optimistisk. Og ganske riktig, etter noen minutter sto døra på vid vegg og Robinson og Fredag satt i frisk trekk ved et vindusbord med utsikt til Grønlandsleirets yrende fortausliv.
Døråpneren, som muligens var servitør, muligens noe helt annet, hadde snille, men sørgmodige øyne da han kom med menyene.
-Kokken er blitt minst en halv time forsinket, så foreløpig har vi bare pizza, lød meldingen. Dermed fløy en flokk forretter, pastaretter og hovedretter ut gjennom den stadig vidåpne gatedøra mens et dusin pizzavarianter hang igjen som gisler på spisekartet.
Etter kjapt å ha rådført seg med sine hylende tarmer, bestemte Robinson og Fredag seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Robinson så seg ut en Quattro Stagioni med sjampinjong, svart oliven, artisjokker og skinke, mens Fredag valgte en Parmigiano med tomat, aubergine og parmesan. Menyen opplyste bare om vin på glass og servitøren ikke fant det bryet verd å ta opp temaet vin på flaske, ble det et glass prosaisk rødvin på Fredag og en pils på Robinson.
-Lokalet er rustikt og trivelig, så det er sikkert hyggelig her når utluftingen er over og kokken og betjeningen er på plass. Men akkurat nå føler jeg meg som en gjest som kom et time for tidlig til selskapet, mumlet Robinson. I samme øyeblikk ankom en blid kar som med lynets hastighet snørte på seg et forkle og tryllet fram to skåler med råkost og noen små munnfuller enkelt, varmt bakverk.
-På huset mens dere venter, sa han og innga et visst håp for resten av måltidet.
Håpet skulle vise seg å bli innfridd. Pizzaene kom, tynn- og sprøbunnede og åpenbart laget med kjærlig hånd og kunnskap om korrekt mengde fyll og ost.
-Kjempegod, mettende uten å være overmettende, sa Fredag fornøyd.
Robinson spiste seg likeledes gjennom sine fire årstider med stigende tilfredshet, og da tiramisu-desserten også viste seg å være glimrende - passe bløt og passe søt og pyntet med druer, jordbær og sjokoladesausstriper - var måltidets trange innledning til en viss grad i ferd med å bli kompensert for. Fredags fruktsalat var av det traustere slaget med eple, druer, jordbær og kiwi, men frisk og god, og før de to hadde rukket å spise ferdig, ankom selveste kokken, slik at betjeningen, som nå var oppe i fem, kunne sette seg ved et ledig bord og spise middag før arbeidsdagen for alvor begynte.
-Pussig, sa Robinson mens de ventet på regningen. -Det er mye å trekke for her, men samtidig får jeg en slags godhet for folk som forsøker å redde stumpene og på en riktig nok litt klønete måte klarer å få meg til å oppleve at stedet tross alt vil meg vel.
-Hmmmm, sa Fredag. -Sikker på at du ikke er litt vel forståelsesfull nå? Men la gå, maten var god, doen ok og prisnivået greit, så jeg skal la tvilen komme Per Bacco Osteria til gode denne gang. Men bare denne. Møtes vi utenfor her i morgen presis klokka 15?