Karl Ove Knausgårds «Om høsten» er første bind i en årstids-kvadrologi. Delvis er den et «brev til en ufødt datter», som han kaller det. Kona Linda er gravid med parets fjerde barn, og mens han skriver, er forfatteren på en ultralydsundersøkelse, og på et visst tidspunkt kan han kjenne fosteret sparke.
Han får det for seg at han vil fortelle barnet hva som venter etter fødselen. Kort sagt; verden. «Blodet som flyter i årene, gresset som vokser på jorden, trærne, å trærne som vaier i vinden». Gjentakelsen av «trærne», det lille «å»'et og ordet «vaier» i den setningen, antyder en viss patos, som det heldigvis ikke er mye av.
Boka er illustrert med enkelte helsides bilder og vignetter for hver måned av Vanessa Baird, med visjoner som til dels er meget vakre avbildninger av naturen, til dels fargesterke tolkninger av innholdet i teksten.
Boka strekker seg over tre måneder, september, oktober og november. Hver måned har fått tjue kapitler, med overskrifter på ett ord, for eksempel blod, toalettskåler, tyggegummi, kjønnlepper, stillhet, oppkast, grevlinger. Store tematiske sprang. De fleste kapitlene starter med en nærmest leksikalsk beskrivelse, men glir ofte over i en anekdote, en personlig opplevelse, et novellistisk innslag eller en betraktning. Til slutt får vi en dypsindighet.
Ole Robert Sunde driver med en slik utforskning hele tida, for eksempel i de tjukke samlingene «Jeg er et vilt begrep» (2000) eller «Verden uten ende» (2014).
Hva så med de små petit-aktige betraktningene til Knausgård? Disse forsøkene på å se dypere inn i den konkrete virkeligheten som omgir oss?
«Beskriv en stein,» var Somerset Maughams råd til den som ville bli forfatter. Slik sett kan Knausgårds skildringer leses som øvelser i å oppleve verden. Han famler seg fram. I kapitlet om «Plastposer» støter forfatteren på noen nedgravde handleposer mens han graver i hagen og gjør følgende refleksjon:
«Plastposen har noe uberørt over seg, den befinner seg likesom utenfor alt, også tiden og dens ubønnhørlige modalitet. Et lite støt av sorg gikk gjennom meg da jeg så den, uten at jeg helt forstod hvorfor. Det kan ha vært tanken på forurensning, det kan ha vært tanken på døden, men det kan også ha vært tanken på at jeg ikke kunne plante ripsbuskene der likevel.»
Knausgård er for øvrig aldri frivillig komisk, heller ikke verken ironisk eller selvironisk. Han går til verket med dypt alvor. Kapitlet «Frosk», avslutter han slik:
«Det var noe frastøtende ved den, og jeg tenkte at det var øynene, som rommet alt det vi forbinder med ondskap. De var kalde og tomme, ledet ikke inn til noen sjel, som for eksempel øynene til en katt gjør. Disse øynene så ikke mennesker, men noe annet, som vi aldri vil få vite hva er.»
Nei, for vi er jo ikke frosker, noen av oss, og frosken røper ingenting. Om «Blod» leser vi:
«I likhet med alt som finnes inne i kroppen, med delvis unntak for hjernen, vet ikke blodet hva det gjør.»
Helt riktig, blodet vet ikke noe som helst. Og hva med denne slutningen her, i «Fluer»?
«Og kanskje var det dette Leonardo Da Vinci tenkte på da han i sine notatbøker skrev at fluene var de dødes sjeler. De døde har mistet sine selv, og uten sine selv, er de bare rom, i ett med den verdenen de i all evighet skal fortsette å bli født inn i og dø fra, som fluer.»
Forstå det den som kan. Men det fins også lysende partier i teksten, om «Demring», «Skumring», «Solen», «Fugletrekk», «Flasker» og mye annet. Poenget synes å være at vi «på en og samme tid er fortrolige med og står fremmede overfor oss selv og den verdenen vi er en del av».
Vakkert. Men bortsett fra det, savner jeg romanforfatteren Knausgård. Dikteren. Han som før «Min Kamp»-kjøret leverte to av de betydeligste norske romanene skrevet i dette århundret. Hvor er det blitt av ham?
Karl Ove Knausgård, med bilder av Vanessa Baird
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN