ALBUM: Det verste som kans kje med et boyband er at de vokser opp. Samme hvor irriterende og platt du måtte synes at tyggegummi-stuket deres er i utgangspunktet, blir det ikke bedre to plater seinere når han ene gjøken har grodd skjegg og de har dratt fram vrengpedalene og alvoret.
De ender som regel opp med et like plastisk, men drastisk mer gubbete lydbilde, rett fra fjortis til gamlis.
One Direction kommer godtfra aldringsprosessen, alt tatt i betraktning. Nær sagt alle sporene på «Four» inneholder mer eller mindre åpenbare nikk i retning mer «voksen» (grøss) pop, men det er stort sett gjort med et uhøytidelig overskudd.
One Direction
Plateselskap
På den andre siden er det vanskelig å få øre på noen monsterhooks her. Førstesingelen «Steal My Girl» er anstendig, det samme er «No Control»,men ingenting er stort nok, dumt nok eller fengende nok til åstikke seg ordentlig ut.
Noen ganger frister det nesten å tenke på hva slags album «Four» hadde vært om de hadde fjernet litt mer boybandmarinade (alle låtene trøkker, samme hva som foregår på dem), latt det småskjøre bli skjørt, det halvakustiske bli helakustisk og så videre. Hvem vet.
Det blir uansett latterlig naivt å forvente fra en musikkmaskin med 46 millioner solgte album på baken og en skivetittel som simpelthen er et nummer i rekken.