Anmeldelse: John Grisham vender tilbake til sin aller første advokathelt

I John Grishams aller første bok «A time to kill» fra 1989, møter vi småbyadvokaten Jake Brigance. Handlingen er lagt til en liten by i Mississippi, og problemene som den unge advokaten baler med har med vold og hudfarge å gjøre.

I årets bok på norsk, «Arvingen» («Sycamore Row» 2013), tar Grisham oss tilbake til både tida og stedet der han avsluttet «A time to kill».

Og også denne gangen får Jake Brigance en sak på bordet som handler om hvit og mørk hud. Men i denne boka er den verste volden byttet ut med penger. Veldig mye penger.

Et spesielt testamente

Et spesielt testamente

Og med et par lunger som dessverre ikke lar seg bytte ut for penger. Når handlingen begynner har han nettopp fått vite at han bare har noen uker igjen å leve. For å korte ventetida, henger han seg opp i en fin gammel platan. Dagen før selvmordet har han vært på posten og sendt advokat Brigance en første og siste hilsen. En temmelig brysk oppfordring om å ordne opp i det rettslige kaoset som Hubbard vet vil følge hans brå bortgang.

Vedlagt er et håndskrevet testament, og en detaljert men enkel beskrivelse av begravelsen slik han ønsker den. Greit nok rent juridisk, skulle man tro. Et håndskrevet testamente er like godt som et maskinskrevet.

Mager spenningskurve

Mager spenningskurve

La det være sagt: I «Arvingen» vil Grishams mange norske lesere få nesten alt de kan håpe på. En bredt anlagt roman fra det varmebankende Mississippi, og med et stort og mangesidig typegalleri.

Her er naturligvis kyniske advokater som slåss for sine klienter med alt de eier og har, men Grisham er nå også (i tillegg til å være advokat) så durkdreven som spenningsforfatter at han ikke tegner karikaturer.

Så veldig spennende blir dette imidlertid ikke. For hvem er det egentlig som tror at en beskjeden og tvers igjennom sympatisk farget kvinne taper en litterær rettssak i regi av sympatiske og tvers igjennom gode og hvite John Grisham? Når motparten er to usympatiske, griske hvitinger som sola har svidd rosa i nakken? Jeg håper svaret på dette spørsmålet er «ingen». Så har jeg i det minste ikke røpet for mye. Lettie Lang vinner så det suser.

Slutt som forventet

Slutt som forventet

Hva de finner langs veien skal ikke røpes her, men vi kjenner det jo godt fra virkelighetens verden. Alt er ikke som det virker å være. Mot slutten spiller forfatteren ut et par ikke helt overraskende kort, det er litt fikst, men bare litt.

Direkte ufikst er det at forlaget kaller bokas svarte hverdagsdronning Lizzie Lang i baksideteksten. På vegne av John Grisham og Lettie Lang legger jeg herved inn en protest. Dette er slendrian.