Jeg-personen i Kaia Dahle Nyhus' nye bildebok samler på pappaer. Hun (eller er det en gutt?) ordner dem tematisk etter hva de ligner på, og putter dem i pappesker. Hun har «flere enn jeg kan telle». Likevel mangler hun én.
Dahle Nyhus er datter illustratør Svein Nyhus og forfatter Gro Dahle, og har tidligere illustrert flere av morens bøker. I likhet med dem lager hun barnebøker med brodd — undrende og poetiske, med vanskelige spørsmål i bunn.
Det slår meg hvor musikalsk den er. I boka er den trykket som et langdikt, med linjeskift midt i flere av setningene, som rettesnor for høytlesningen:
«Det er den høye pappaen / og den lave pappaen. / Det er pappaen til den høye gutten / og pappaen til den lille.»
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Stemmen er naiv, men her er flere dobbeltbunnede utsagn. Vi får vite at noen pappaer er morsomme fordi de «går rart, og noen snubler og detter», og om en som «er så flink /til å synge nattasanger/ at han sovner selv».
«Pappaer overalt»Her er også mye humor.
Jeg-personen er den eneste med kritthvit hud. Det vitner om ensomhet og sårbarhet, mens kroppsholdningen hennes gjør at hun virker engstelig og forknytt.
Om hun finner pappaen sin, vet vi ikke, men på siste side vinker hun til en hvit hånd som strekkes ut fra et åpent vindu. Mens teksten forteller: «Og en av alle pappaene er min pappa».