-Dette har blitt rene «Restaurant Row», sa Robinson på vei utover langs Brygge-gangen på Tjuvholmen.
-Og helt klart stedet å se og bli sett i sommer, kommenterte Fredag.
For merkevarefaktoren er påfallende høy, snittalderen forholdsvis lav, og dråpene i glassene ofte av eksklusivt slag på byens hippeste solside. Siste skudd på stammen i denne nye bydelen er nok en avlegger fra Olivia-familien. Den italienske restauranten ligger inneklemt mellom de noe mer prangende Bølgen og Moi og Bygdøy Allé Restaurant (BAR), men når du går inn, åpenbarer seg et stort og smakfullt lokale, med flere peiser, mengder av stearinlys, duse farger, kurvstoler, fløyelssofaer og store veggfotografier med motiver fra Venezia. Mot Tjuvholmen allé finnes sågar en liten, sympatisk delika-tesseavdeling som selger italienske oster, pølser og skinke, samt et stort utvalg av «Pizza al Taglio», pizzabiter til vektpris.
Været og årstida tatt i betraktning valgte Robinson og Fredag å sitte ute, og ble raskt tatt hånd om av en hyggelig servitør som kunne fortelle at menyen her er noe mer omfattende enn på de to andre Olivia-restaurantene i hovedstaden. En av husets spesialiteter er «Bistecca alla
Fiorentina», 500 gram grillet T-bone steak, som gjerne kan - og kanskje bør - deles mellom to.
Robinson konstaterte imidlertid at brorparten av rettene også her er pizza og pasta, og foreslo en pizza på deling i stedet for klassiske forretter som carpaccio eller caprese. Fredag ble med på en
«Prosciutto de Parma», pizza med tomat, mozzarella, parmaskinke, pinjekjerner, ruccola og parmesan, samt ei flaske
Barbera del Monferrato Maraia (2009) - det siste et godt valg, det første ikke. For pizzaen gjorde ikke mye av seg, sausen hadde verken sting eller snert, og til en pris av 179 kroner kunne pizzakokken gjerne vært rausere med pålegget.
Fredag satset på at neste rett, en «Penne al Pollo Umbriaco», ville rette opp den litt leie starten. Det gjorde den også. Foruten pasta og kylling besto den av bacon, hvitløk, basilikum, persille og fløte, og ble servert med et stykke focaccia.
-Ikke noe å si på smaken, men pastaen kunne kanskje vært en tanke varmere. Og 179 kroner er litt i stiveste laget for en pastarett, sa Fredag.
Robinson hadde bestilt en «Entrecôte grigliata», et perfekt stekt kjøttstykke, servert med en smakfull og fyldig barolosaus og parmesansmør, som også falt i smak.
-Mørt, godt og saftig - men er dette entrecôte? undret Robinson, og studerte kjøttet som var helt fritt for fett-
marmorering. Tilbehøret, bestående av pannestekte poteter og marinerte og ovnsbakte cherrytomater, fikk også godt skussmål.
-Så langt, en blandet opplevelse. Hvor går vi nå, undret Robinson og studerte dessertmenyen.
-Sommer er lik jordbær for mitt vedkommende, sa Fredag, og valgte en balsamicomarinert variant med mascarponekrem, som skulle vise seg å bli en frisk og god avslutning. Etter litt rådslagning med servitøren endte Robinson opp med en italiensk sjokoladefondant med bringebærcoulis og vaniljeis. Igjen hadde Robinson trukket det korteste strået. Kaka var ok, men til forveksling lik den du får på utallige andre norske restauranter i dag.
-Hva blir konklusjonen da? lurte Fredag.
-Kjedelig pizza, ok pasta, men en svært god kjøttrett? En firestjerner under tvil, spør du meg, sa Robinson.
-Enig. Det finnes mange restauranter å velge mellom i hovedstaden, etter hvert også på Tjuvholmen. Likevel tror jeg Olivia vil klare seg her ute, lokalene er flotte og beliggenheten fin. Men hvorfor ikke utfordre både seg selv og sine gjester litt mer i matveien?
Robinson nikket og tømte vinglasset.
-Maten er ok, men står ikke helt i forhold til beliggenheten, sa Fredag, lukket øynene og nøt de siste, varme strålene fra kveldssola.