FILM: Nederlandske «Maur i rompa» er mer et selvtillitskurs enn en film, og går ut til barn med lopper i blodet, de som ikke klarer å sitte stille og lytte til læreren i fem minutter før rastløsheten griper tak i dem og tankene deres flyr ut av vinduet.
Det snille budskapet er at slike barn må akseptere seg selv, og at de voksne på akseptere dem. Og at omgivelsene må være rause overfor det snev av kaos disse barna bringer med seg, og verdsette energien og oppfinnsomheten som også er en del av pakka.
Skjenn og sarkasmer
Bram (Coen van Overdam) dingler alltid med beina, velter alltid melkeglasset sitt fordi han holder på med noe annet, hører ikke hva foreldrene spør om fordi han er oppslukt av sine egne tanker. Men virkelige problemer får han ikke før han begynner i første klasse, og får en lærer av den strikte sorten som ikke takler at Bram er så åndsfraværende og ikke klarer å komme seg gjennom matteoppgavene. Det blir skjenn og sarkasmer og snart gruer Bram seg til å gå på skolen.
Historien om Bram er blandet med fargesterke, animerte blaff som illustrerer de vidløftige ideene og assosiasjonene i hodet hans. Det er lystig og kreativt gjort. Men disse visuelle innfallene er mange og tette, og det virker som om handlingen i filmen stadig snubler over dem og hindres i å finne flyten. Brams klomsing gjentar seg selv, igjen og igjen.
Paradoksal kjedsomhet
Når det heller ikke er helt nok historie til å fylle halvannen time, blir «Maur i rompa» tidvis ganske kjedelig - en kjedsomhet som føles nesten paradoksal med tanke på at det er en alt annet en kjedelig seksåring det handler om.
Kategori
Regi
Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel
«Maur i rompa» foregår i et vennlig filmunivers i klare knallfarger der ingen er slemme, heller ikke den frustrerte læreren. Det kan være en fin film å se for de som kjenner seg igjen i situasjonen til Brams familie, det være seg voksne eller barn. For andre kan det være vel så bra å finne en familiefilm med noe mer fart og fremdrift.