I disse tider kjennes det som en befrielse å lese et vaskekte diktverk; en fortelling smidd ut av fantasi og forestillingskraft, uten det fjerneste snev av selvspeiling og bekjennelse.
Eka Kurniawan (40) er et stjerneskudd på den litterære himmelen over Indonesia.
I hjemlandet blir han kalt etterfølgeren til den mer sosialrealistiske Pramoedya Ananta Toer (1925-2006), som Pax utga den såkalte Buru-kvartetten av for noen år siden.
Ellers er det ikke mye å høre fra den indonesiske bokfronten. Men landet har vært sterkt framme gjennom filmene «The Act of Killing» (2012) og «The Look of Silence» (2014), som dokumenterer de fryktelige massakrene som fant sted under den politiske maktkampen i landet i 1965-1966.
Denne tragedien er også integrert i «Skjønnhet er et sår», en roman som speiler landets historie fra den nederlandske kolonitida før andre verdenskrig til moderne tid. Den japanske okkupasjonen og utviklingen etter krigen, med presidentperiodene til Sukarno (1949-1967) og Suharto (1967-1998) danner bakteppet.
Eka Kurniawan
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Bokas første setning er blitt sammenlignet med åpningen på Garbriel Garcia Marquez’ «100 års ensomhet». Hos Kurniawan lyder det slik:
«En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.»
Det denne åpningen har felles med Marquez, er den ladede stemningen av mystikk og magi. Hva skjer her? Hvem er dette? Hvordan kan noen vekkes fra de døde? Hvorfor kommer dette mennesket tilbake? Fra første stund er vi nysgjerrige.
Fortelleren konsentrerer historien om Dewi Ayu, som viser seg å være sin landsbys mest berømte og beryktede hore, en vakker og fargerik skikkelse som husker alle sine 172 kunder i detalj og som har en særegen evne til å overleve. Hun føder fire døtre, tre av dem nydelige jenter, den fjerde heslig som et svin. Det er hun som kalles Skjønnhet.
Ellers dukker en hærskare skikkelser ut og inn av teksten i denne polyfont eller flerstemt fortalte romanen. Under årets Kapittel-festival fortalte Kurniawan at han tilfeldigvis kom over «Sult» av Hamsun på et antikvariat mens han var en rastløs og uthungret student. Den inspirerte ham til å skrive sin første roman. Seinere fant han«Pan», «Markens grøde», «Under høststjernen» og «En vandrer spiller med sordin».
Forfatteren har noe av Hamsuns nærhet til og innsikt i hovedpersonene kombinert med et distansert overblikk og en avvæpnende, lakonisk humor. Dewi Ayas skjebne er skildret med varme. Hun er et menneske med et punkt av lakonisk ro inni seg og intuitiv innsikt i livets nådeløse kår. Visdommen gir henne en evne til å overleve de mest fryktelige situasjoner.
Brutale ting skjer, som når en gruppe ungjenter blir hentet fra en krigsfangeleir for å bli horer for de japanske soldatene som har okkupert landsbyen:
«Så begynte soldatene å fange jentene, den ene etter den andre, i en kamp de vant med den største letthet, de holdt jentene i et jerngrep som syke kattunger som fåfengt kastet seg hit og dit mens de ble ført bort. Den natta hørte Dewi Ayu hysteriske skrik fra rommene deres, men kampen fortsatte. Flere jenter greide til og med å løpe ut i hallen kliss nakne, før soldatene fikk fatt i dem igjen og slengte dem tilbake på senga. De ulte så lenge disse fryktelige foreningene varte, og hun hørte til og med Helena skrike flere salmevers mens en japaner sprengte opp skjeden hennes.»
Slik skildrer Kurniawan gruoppvekkende hendelser på en nøktern, detaljrik og konkret måte, mens medlidenheten verker som ruvende tomrom mellom linjene. Hedda Vormeland har oversatt boka fra den engelske utgaven av romanen til et melodiøst og spenstig norsk.
Historien drives fram i spennet mellom begjær og kjærlighet, vevet sammen til en fortelling som er vulkansk i sin kraft og samtidig lysende i sin poetiske styrke. Myter og folklore virvles sammen med Indonesias etterkrigshistorie til en historie om enkeltmennesker - en roman som gir håp for den moderne diktekunsten.