Det er vel bare Bibelen i vår kulturkrets som er mer sitert og brukt som inspirasjonskilde enn William Shakespeares (1564 –1616) diktning. Med de 38 skuespillene og 154 sonettene plasseres han som den kanskje største og mest betydningsfulle av alle diktere gjennom tidene. Den ruvende klassikeren som så mange har et forhold til, har skrevet tekster som synes å være like aktuelle som da de ble til for mer enn fire hundre år siden. Tematisk, psykologisk og eksistensielt rommer forfatterskapet alt som stor litteratur skal ha: det evig menneskelige, på godt og vondt. I tillegg, språklig virtuost, formmessig suverent. Og antakelig den forfatter og det forfatterskapet som det er skrevet og forsket mest på. Kan det da komme fram noe nytt om dikteren og forfatterskapet? Ja, faktisk, hvis framstillingen blir personlig og perspektivutvidende. For meg rommer Inger Merete Hobbelstads verk «Å leve med Shakespeare. Essays» en god del av dette.
Inger Merete Hobbelstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Hun tar for seg ti av Shakespeares skuespill, fra de mest kjente og mest spilte som blant andre «Romeo og Julie», «Macbeth» og «Hamlet» til «Othello» og «Kong Lear». Hvert av de ti kapitlene er smidd over samme lest: En personlig relatert baktekst, en ganske lang parafraserende tolkning av stykkene med tekstutdrag på engelsk og norsk og en tidvis overraskende vinkling fra Shakespeare-stykkene til annen litteratur, film og teater som Inger Merete Hobbelstad mener kan være inspirert av plott, karakterer eller psykologi hos Shakespeare. Spennet er stort i Hobbelstads eksemplifisering. La meg bare trekke fram et par av dramaene som forfatteren går inn i.
I «Stor ståhei for ingenting» finner hun likhetstrekk i personskildring og konflikt i Jane Austens «Stolthet og fordom», i karakterene i «Tatt av vinden» og til og med aktuell henvisning til NRKs ferske ungdomsdrama «Skam». Eller Clint Eastwoods og Meryl Streeps rolletolkninger i «Broene i Madison County» – alt fanges av Shakespeare. Det samme i alle de andre: For eksempel mener forfatteren at Hillary Clintons reaksjoner da Barack Obama begynte å markere seg som mulig presidentkandidat i 2004 har sine paralleller til maktkampintriger i «Richard II».
Eksemplene og assosiasjonen som Inger Merete Hobbelstad trekker fram, er tallrike. På sett og vis understreker dette hva vi ellers sier om stor litteratur: Når den er på sitt beste, har den overføringsverdi til levd liv og menneskelige forhold, både i fortid og nåtid.
«Å leve med Shakespeare» bærer undertittel «essays». For meg er det uinteressant å diskutere om tekstene er det. De må i så fall kunne kalles personlige essays, siden hennes egen tekstinvolvering er så markant. Ikke alltid et helt vellykket grep etter min mening, da hun tidvis kan bli litt pompøs. Og det spørs om ikke den omfattende og detaljrike parafraseringen av dramaene kunne vært noe strammere. Men i sum et verdifullt, nytt tilskudd til den overveldende Shakespeare-litteraturen som allerede finnes.