Mange etterlyser flere norske tegnserier for barn, og generelt mer lesestoff som engasjerer gutter. Disse bør straks bli oppmerksomme på «7 – trusselen fra dypet», for her har vi fått begge deler og mer til.
Ole Bernt Tellefsen, Kristian Landmark og Kenneth Iversen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Kristian Landmark og Ole Tellefsen har gått sammen om å skrive historien om Oscar, en tolvårig gutt fra Kristiansand, som plutselig blir dratt inn i en verden han ikke ante at eksisterte. Sammen med fem jevnaldrende befinner han seg plutselig i en undervannsbase i Marianegropa, verdens dypeste grop. Her ligger hovedkvarteret til organisasjonen som nå har gitt dem et superviktig oppdrag.
Historien låner raust av superheltuniversets verktøyskasse. Hvert barn får sin spesielle kraft og farge. Oscar får den fiolette kraften og kan derfor flytte ting med tankene. Barna går i like uniformer og kommer fra hvert sitt verdenshjørne. Alt dette sender tankene i retning av serier som Fantastic Four og X-Men, men «7» føles likevel friskt.
Kreftene de har fått utdelt stammer fra det mystiske stjernefolket som for mange tusen år siden ga dem til mennesket for at vi skulle kunne redde oss selv. Siden den gang har kreftene gått i arv, hvert barn innehar dem i syv år før de må finne en verdig arvtager. Men hva har skjedd med den syvende fargen i regnbuen, den gule? Tidlig skjønner Oscar at noe av stjernefolkets kraft har kommet på avveie.
I likhet med universet serien opererer i, er også tegningene inspirert av de amerikanske superheltseriene. Det fungerer godt. Actionsekvensene er medrivende og enkle å følge, og det er også plass til humor og flotte panoramaer. Fargene er klare, noe barn er glad i, men jeg synes paletten kunne vært hakket strammere. Det blir en smule eklektisk. I sterk kontrast til dette står den blasse og kjedelige forsiden. Den ser nærmest uferdig ut og vil dessverre ikke fungere salgsfremmende.
Som det seg hør og bør i en spenningsserie, er det også en ond professor med i historien, og Dr. Død virker like kjip som navnet skulle tilsi.
Idet vi forlater de unge håpene, er de i ferd med å konfrontere ondskapen hans for første gang, og det på sin andre dag med superkrefter.
Jeg har lest mange nok spennende førstealbum til ikke å ta serien på forskudd. Noen ganger kommer aldri oppfølgeren, andre ganger lever de overhodet ikke opp til forventningene. Jeg håper inderlig at «7» vil klare å gjøre det, og at Cappelen Damm ikke stopper serien med en gang hvis ikke salgstallene blir gode nok. For dette universet fortjener å bli utforsket og utbygget, både av store og små.