Hilde Frafjord Johnson forsøker å forklare hva som gikk galt i Sør-Sudan

Menneskenes elendighet i verdens yngste land, Sør-Sudan, er sannelig verd mange bøker for å få svar på spørsmålet: Hvordan kunne det gå så skrekkelig galt?

Ikke minst i Norge, som i så mange år har spilt en hovedrolle i nødhjelp og fredsarbeid, og skutt inn ufattelig mye penger - anslått til 13 milliarder kroner etter dagens verdi i Sudan og Sør-Sudan siden 1970-tallet - er dette et godt spørsmål.

Svarene må nødvendigvis være flere og inngå i en innfløkt sammenheng.

Best til å svare

Hvem bedre enn Hilde Frafjord Johnson skulle kunne gi oss svar? Hun var utviklingsminister i to norske regjeringer. Hun kom første gang til Sør-Sudan under hungersnøden i 1998 og var FNs øverste utsending fra 2001, til hun forlot landet i oppløsning juli 2014. Hun forsøker å hjelpe oss i boka «Den vanskelige freden», med undertittel «Når fred ender i ny krig».

Egentlig handler det om to fredsprosesser som henger sammen.

Den første dreide seg om å få slutt på Afrikas lengste borgerkrig mellom islamist-regimet i Khartoum og Det Sudanesiske Folkets Frigjøringsbevegelse/ Frigjøringshær (SPLM/A). Fredsforhandlingene begynte i 2002, med Norge, USA og Storbritannia som pådrivere, og Frafjord Johnson som Norges deltaker. En fredsavtale var klar i 2005. Det «nye» Sudan skulle se dagens lys med John Garang, den karismatiske lederen i SPLM/A, som første visepresident i Sudan.

Men Garang døde 30. juli 2005, 21 dager etter å ha blitt innsatt, og det «nye» Sudan med ham.

Uthengt i gatene

I januar 2011 var det folkeavstemning om å erklære Sør-Sudan uavhengig, noe som ble vedtatt med overveldende flertall. Håpene for framtida var store og lyse. Samtidig ble Frafjord Johnson utnevnt til særskilt utsending av FNs generalsekretær og leder for FNs fredsbevarende operasjon (UNMISS).

Som kjent gikk håpet over i blodbad. Personlige motsetninger mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar utartet til etnisk krig med skrekkelige overgrep mellom dinkaer og nuer i desember 2013. Frafjord Johnson så seg nødt til å åpne FN-basene for sivile på flukt.

I gatene ble hun og FN uthengt for å ta parti. Vi kunne godt fått mer om dette dramaet i boka.

Frafjord Johnson skriver at borgerkrigen har flere årsaker enn personlig strid mellom Kiir og Machar og etnisk splid. Men denne bakgrunnen kommer ikke godt nok fram, heller ikke svakhetene i SPLM/A. Bokas 400 sider inneholder for mye og for lite, for mange diplomatiske småting, og for lite om den samfunnsmessige bakgrunnen. Særlig gjelder dette først i boka. Til slutt har hun en god analyse av manglene ved FNs innsats og rollen til andre aktører som nabolandene. FN hentet medarbeidere som ikke kunne noe om landet fra før; deres fag var FN-operasjoner.

Boka er omfangsrik, men kan ikke kalles lettlest.