Soppsesong

ALBUM: Utenomjordisk. Suggererende. Nesten selvdestruktivt fengende.

Det er bare å trekke et lettelsens sukk.
 
Den nye Röyksopp & Robyn-skiva er blitt akkurat så bra som det var mulig å håpe på.

Ikke fordi guttas patenterte kjølige, men likevel frodigelektroniske sound glir sømløst rundt Robyns bittersøte vokal.

Det visste vi jo fra tidligere samarbeid som «None of Dem» og «The Girl and the Robot».

Heller ikke fordi de helt åpenbart har laget en dansegulvklassiker med singelen «Do it Again», der Robyn gjør det hun kan aller, aller best, nemlig å synge om et kollapsende kjærlighetsforhold på toppen av dansbare beats.

Og der forholdet hun synger om havner mer og mer på vaklende grunn, er de stakkato, jublende og stadig skiftende synthprogrammeringene bunnsolide.

Nei. Det er fordi de  fem låtene på minialbumet «Do it again» tar samarbeidet ett skritt videre.

Dypere inn i den elektroniske skogen.

Der det føles litt farlig.

På det nesten ti minutter lange åpningsopuset «Monuments», for eksempel. Der trioen finner stadig nye stikkveier, stadig nye lydlandskaper å utforske, plutselig dveler på et instrument, henger seg opp i en rytme og maler fram en sound så hypnotisk at det er umulig å ikke la seg rive med emosjonelt.

Eller på den insisterende kåtleifduetten «Sayit», der Robyn blir forsøkt sjekket opp av en robotstemme, en slags Wall-E som nettopp har oppdaget porno.

Eller på sistesporet «Inside the Idle Hour Club», der sounden til slutt blir sakral, som de sammen har bygget en Nidarosdom av intrikate sounds.

Bare fem spor? Hva så? Dette er jo altoppslukende.

Albumet forhåndsstreames på Spotify.