||| ALBUM: Åpningssporet «Halleluja!» er helt fantastisk, «årets-låt-i-2009»-fantastisk hvis det ikke hadde vært for Alicia Keys, en anthem av kloke énlinjere («man måste va' en idiot for att kalla sig klok» osv.) som høres ut som et Broder Daniel som av hele sitt hjerte prøver å være The E Street Band, komplett med diger Spector-vegg og klunkende Roy Bittan-piano, men med den bunnløse klangen av fuzz og den massive, gladvonde desperasjonen inntakt.
Kent-fans lei Depeche Mode-kjøret vil sikle uhemmet over disse fire minuttene, mens lengtende Broder Daniel-fans vil orke å henge med videre utover og få dekket opp for noe av savnet, selv om det er lite — andresporet «Medan vi sov» er et fint unntak — som er i nærheten av å matche gigantåpningen.
Men floskelen er til for å brukes i blant, selv i den låtfokuserte nedlastingstidsalderen: «Halleluja!» er verdt albumpengene alene.
[Ingenting]
Plateselskap