Enkelte lever livet som om det består av en endeløs rekke tester – i arbeidslivet, familielivet, samlivet og resten av voksenlivet. Men testen måler ikke alltid hvor nær toppen du kommer. Noen ganger handler det om hvor god du er til å innrømme at du ikke kommer til å nå toppen. Og hvorvidt du klarer å se at det er helt greit.
Det er én tolkning av Janne Stigen Drangsholts andre roman om Ingrid Winter.
Den forrige var artig og treffende, denne er morsommere og enda mer treffende.
Janne Stigen Drangsholt
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Humoren er mer spisset, det handler om middelklassefamiliens humpete jakt på lykke, i en jungel av jobbstress, oppussing, barnebekymringer og nabomisunnelse.
Ingrid, litteraturforsker og trebarnsmor, betalte altfor mye for et litt for gammelt hus i forrige roman, og sliter nå med konsekvensene. På jobben vil sjefen sende henne på kurs for å lære å oppføre seg på forelesningene. Også frykter hun at ektemannen vil skilles. Begge speiler seg i den perfekte familien som flytter inn i nabohuset: To søte barn og et ubekymret foreldrepar, som pusser opp på rekordtid, planlegger den perfekte ferien og småkliner hele tida.
Vi er i kjent underholdningslandskap, men Drangsholt har funnet sin egen stemme. Hun er ekspert på humoristisk timing og rytme, særlig i morsomme dialoger og tørrvittige punchlines.
Samtidig er det ikke uten brodd og dybde. For selv om enkelte bifigurer er i overkant karikerte, er det ekte hverdag hun beskriver, i all sin rotete og tidvis hysteriske tragikomikk.
Et gjennomgangstema er Ingrids drøm om å reise fra alt, til et sted der hun kan legge seg ned og «ikke forholde meg til noe annet enn selve opplevelsen av å være».
Oftest reiser hun ikke lenger enn til sin eldgamle og slitsomme bestefar, som hun tvinger seg til å besøke jevnlig. Han blir en slags Yoda-figur, med sine plutselige klare tanker, innimellom all gammelmannssytingen.
Som leser føler du Ingrids frustrasjon over alle tåpelighetene – idiotiske pedagogiske opplegg i barnehagen og på universitetet, flosklene til naboene, som ektemannen vanligvis ville ledd av.
«Det var virkelig noe av det verste og ensomste i verden. Å være alene om å håne folk», tenker hun, en setning som er både komisk og sår, og typisk for romanen.
Men vi ser også Ingrid utenfra. Vi forstår når hun tar feil, og når hun gjør de samme feilene som hun irriterer seg over hos andre. Slik speiler hun også våre egne tåpeligheter. Det er både morsom og litt ubehagelig lesning.