Feirer hundreåringen Alf Prøysen

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

ALBUM: Det er bare noen mil mellom Toten og Rudshøgda, der Alf Prøysen ble født for 100 år siden. Når Prøysen skal feires, føles det derfor riktig at det er'n Viggo Sandvik og hu Inger Lise Rypdal som gjør det.

Begge to scorer høyt på troverdighetsskalaen, sammen eller hver for seg.

Historieforteller Det er dessuten få som kan fortelle historier som han Sandvik fra Hunndalen. «Ungkarssalme» er god, gammel historiefortelling med noen strofer sang (og fuglekvitter) til, og klassikeren «Tango for to» får et løft med hans fortellerkunst.

Men mest handler «Prøysen og øss» om kjente og noen mindre kjente sanger med tekst av rimsmeden fra Hedmarken - og musikk av Bjarne Amdahl, Christian Hartmann, Robert Normann, Johan Øian, Åse Kleveland og Egil Monn-Iversen. 
Tradisjonell Det er vel ingen andre norske artister som er blitt tolket mer enn nettopp hundreåringen Prøysen. Tolkningene er ofte svært like, og «Prøysen og øss» føyer seg inn i rekka.

De skal ha honnør for å ha valgt ut noen mindre kjente sanger til denne samlinga.

Men - de nye arrangementene er ganske så tradisjonelle, med piano, trakkspill og fele som sentrale elementer ved siden av gitarer,  bass og trommer - og  Sandvik på flygelhorn.

Solid og sobert Det er både smakfullt, hyggelig, småmorsomt, tilforlatelig, velspilt - og unødvendig traust om målet for eksempel er å få Prøysen ut til nye lyttere.

Og det handler ikke om at jeg ønsker Prøysen som hip hop!

Både Sandvik/Rypdal, produsent Morten Reppesgård og medprodusent Trond «Beat for beat» Nagel Dahl hadde hatt en alle tiders mulighet her til å overraske med noen annerledes versjoner.

For sjøl om dette er nytt, har du liksom hørt det før.

« «Prøysen og øss» »

Inger Lise Rypdal & Viggo Sandvik

Plateselskap

Grammofon/Musikkoperatørene

Tekstforfatteren kan vi jo uansett ikke klage på.

Dermed er dette blitt enda en solid og sober samling med Prøysen-tolkninger. Høydepunktet er «Trass-visa hennes Tora» med Inger Lise, hovedsakelig i et nakent pianoarrangement.

Her er det en nerve som savnes i flere av de andre versjonene.

Lik Dagbladet Musikk på Facebook