«De døde er forsvarsløse», fastslår Per Sunde i et innlegg i Dagbladet, der han med rette etterlyser etiske grenser i den pågående debatten om forholdet mellom liv og diktning.
Den biografiske romanen er en versting i så måte, og Steffen Kverneland tar det helt ut i grøsser-pastisjen om Edvard Munch som blodtørstig vampyr.
Hovedpersonen er en nokså frynsete og forfyllet Steffen Kverneland. Sammen med Munch-spesialisten Liv Jacobsen kommer han over ukjente Munch-malerier som gir et skrekkinngytende innblikk i de egentlige motivene til malerens berømte verk. Det skal nesten koste dem livet.
Steffen Kverneland
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Munch er et funn for enhver biograf. En familiehistorie med død, galskap og tæring. Fyll, paranoia og hallusinasjoner, som endte med nervesammenbrudd og innleggelse i 1907. Etter behandlingen var Munch som forvandlet: «Den tidligere dekadente symbolisten med de melankolske og morbide motivene var som forduftet. Plutselig var bildene kjernesunne åpenbaringer struttende av lys, farger, livsglede og optimisme».
Boka gir en gruoppvekkende fortolkning av årsaken. Det innebærer typiske attenhundretallsmotiv; vampyrer, Frankenstein-aktige monstre, dobbeltgjengere.
Kverneland har brukt krimteknikker i boka, som veksler mellom sent attenhundretall og nåtid. I kursiv følger vi en blodtørstig morder i ferd med å finne sitt offer, en ung pike fra Pepervigen. Vi leser en dagbok skrevet av en mislykket teologistudent som forfølger Munch. I nåtidsfortellingen går en seriemorder løs, som tapper ofrene for blod. Steffen treffer en usympatisk og merkelig kunsthandler, skremmende lik Munch selv.
Dette er stoff Kverneland kan, spesielt den halvveis parodiske attenhundretallsjargongen. Munchs egne ord brukes for det de er verd; «Der hvilte en Forbandelse over mig – mit Blod var forgiftet».
Kvernelands særegne versjoner av verk som «Skrik» og «Vampyr», er like briljante som de er humoristiske.
Men det blir så fjåsete etterhvert. Kverneland lesser bare på, med blodsprutende actionscener, vandrende mumier, tytende hjernemasse. Det ender i en svak og vrøvlete avslutning, som den stakkars avdøde maleren kommer særdeles dårlig ut av.
Skal vi tro Kverneland, er ikke de døde så forsvarsløse som vi vil ha det til. Hva om Munch gjenoppstår fra de døde og søker hevn?