Anmeldelse: Christelle Ravnebergets debutroman innbyr til å leses fort

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

«Kan man ta overdose på kjærlighet? Kan man dø av for mye kjærlighet? Wow. Jeg må slå meg sjæl for å sjekke om jeg drømmer, drømmer jeg, er det sant? Han kom, han så meg, han dro, og alt mellom nå og neste gang vi ses betyr ingen verdens ting!»

Det er en vital og heseblesende forelsket hovedperson vi møter i Christelle Ravnebergets debut «Jeg gidder ikke leve uten deg».

Fra det øyeblikket Annabel treffer Christian kjører livet hennes, og boka, inn på et spor det ikke finnes noen avkjørsler fra.

Fartsfylt

Christian har dame, og baby, men det stopper ikke han og Annabel fra å ha et intenst, destruktivt og rusfylt forhold. De løper gjennom oslonetter, og noen ganger dager. Er på brune buler, i hans studio, hos henne, kliner, puler og krangler i en forrykende dans som blir mer og mer makaber. Alt fortelles i et enkelt og kontant språk, fylt med musikktekstreferanser:

Fartsfylt

«Jeg spyr som aldri før, og Lemmy sitter på dassen og veiver og gaper til meg,

Tyv med stil

De flotteste setningene i boka har Ravneberget knabba fra andre, noe det ryddig vises til bakerst. Selv er hun overalt i sine setninger, og de innbyr til å leses fort, årstidene kommer og går, natt blir dag og natt igjen som i en film på fast forward.

Tyv med stil

Det er derfor komposisjonen som gjør boka leseverdig, Ravneberget klarer å holde på intensiteten og spenningen hele veien. Du blir dratt inn og kan ikke stoppe før boka gjør det.

 Etter 168 luftige sider er det slutt, og da var jeg takknemlig for å kunne stige av. I det øyeblikket var det også fint å fastslå at Ravneberget heldigvis kan kunsten å begrense seg.

« «Jeg gidder ikke leve uten deg» »

Christelle Ravneberget

Sjanger

Forlag

Aschehoug

Utgivelsesår

ISBN

9788203359569
Lik Dagbladet Pluss på Facebook