- Et deilig måltid trenger ikke nødvendigvis å kunne henge på veggen hos Astrup Fearnley, smattet Robinson.
Mens kokkene i naborestauranten Ylajali danderer sine raffinerte kunstverk med pinsett, satt spisevennene under takmaleriet av lubne engler på gode, gamle Tekehtopa som nå er blitt overtatt av de samme folka, med Michelin-kokk Even Ramsvik i spissen. Interiøret var akkurat så loslitt og verneverdig ærverdig som alltid, med sine stukkaturer, kandelabre og små, vaklevorne bord uten duk. Forandringen lå på tallerkenene.
- Da Ramsvik overtok i vinter, sa han at han ville ha et uformelt sted der han kan lage masse saus og riktig kose seg, nikket Fredag.
Robinson forsynte seg glupsk av småretten som allerede har fått signatur-status på menyen: Et dampende margbein overstrødd med grovhakket bladpersille.
- Jeg tror jammen at han har lyktes. Denne myke margen er mektig, men delikat og aromatisk. Skikkelig Fred Flintstone-kost. Den appellerer til huleboeren i meg.
Av de tre smårettene vennene hadde bestilt på deling som start på måltidet, var riktignok capresesalaten fislete greier. Et utvalg grønne salatblader, sparsomt med olivenolje og mangel på aroma, både i tomatene og mosarellaen. Mer vellykket var vitello tonnato-en, med sine sirlig skårne skiver roastbiff av kalvekjøtt, overøst med tunfiskmajones, lubne kapers, ruccolasalat og parmesan.
- Utmerket sommermat, med sin særegne kombinasjon av kjøtt og fisk. Denne kunne jeg gjerne hatt som hovedrett. Rosévin fra Provence er heller ikke feil i dag, konstaterte Fredag og nikket til servitøren som hadde anbefalt en saftig Château de Roquefort Corail til.
Gjennom hele måltidet var servitøren til stede med et vennlig og engelskspråklig nærvær. Få slurker seinere kom hovedrettene, fulgt av en smørmyk og fyldig Burgunder, en La Croix Montjoie L'Elegante, til Robinsons sjømat.
- Disse blåskjellene! Så svulmende store, utbrøt Robinson, som satt ekstra pris på følget av majones smaksatt med ramsløk.
- Egentlig syns jeg det er litt latterlig hvor hipp denne viltvoksende ur-løken er blitt i Oslos restaurantverden, men jeg svelger spydighetene fordi den virkelig gir en snert til skjellene, uten å overdøve smaken av hav.
På tallerkenen til Fredag lå et fresht stykke uer, sprellfersk i kjøttet og sprø-stekt på skinnsiden. Små grønne erter og asparges supplerte fisken med friskhet, mens pancettaen og nypotetene ga salt fylde. I glasset hadde servitøren skjenket chablisens underkjente fetter innen sjømatvin: En Muscadet fra Loiredalen, fra Château de la Gravelle Gorges.
- Denne delen av Frankrike fortjener å bli oppdaget av flere. Norske ganer elsker jo mineralske og tørre hvitviner, mente Fredag.
Spiseparet nærmet seg en konklusjon.
- Når Ramsvik koser seg, koser jeg meg også, slo Robinson fast.
Men vent! Ett eneste søtt alternativ på menyen? Idet gildet skulle nå sitt klimaks med dessert, sto valget mellom softis med rabarbrakompott...og ingenting annet.
- Jeg skulle akkurat til å gi en femmer, men jeg tror vi ikke ender på mer enn en sterk firer, da? hvisket Robinson.
Fredag nikket sakte.
Ingenting galt med isen, som var toppet med et annet ugress på frammarsj: Skogsyre.
- Terningen står på vippen, men vi lar den lande litt strengt nå. Så har vi desto større grunn til å komme tilbake, sa Fredag.
Regningen som hadde ankommet, avskrekket ikke: 1200 kroner.
- Tekehtopa serverer real mat i rause porsjoner, men de må aldri underkjenne gjestenes søtsug. Neste gang håper jeg de gjennomfører det solide inntrykket helt til siste munnfull.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: