||| ALBUM: Josh Rouse har til gode å matche «1972» og «Nashville», vestkyst- og countryromantikk fra henholdsvis 2003 og 2005, pakket inn i svalt tungsinn og myke popvendinger og instrumentert med en lettbeint eleganse og økonomisk kløkt.
«Nashville» står såpass sterkt i minnet fortsatt at vi ikke hadde glemt den da tiårets beste plater skulle kåres.
Etter dette har nå Spania-bosatte Rouse vært mer ujevn, antiklimakset «Subtitulo» (2006) ble etterfulgt av den fine «Country Mouse, City House» (2007) og nå plasserer han seg et sted midt i mellom.
Stadig like lett i steget og smakfull i utførelsen, men stilstudiene han presenterer innenfor bossanovafaget og Bacharach-tradisjonen - eller den Paul Simon-pastisjen han lirer av seg på «I Will Live On Islands» - blir sjelden mer enn det: stilstudier, sjangerøvelser, stemninger.
Jeg savner låtskriveren Rouse anno «1972»/«Nashville» - han som skrev minneverdige popkomposisjoner som ble ekstra gode fordi de var pakket inn så pent, heller enn slik det av og til er nå, med tynt materiale som kamufleres av stilsikkert og sofistikert arrangementshåndverk.
Josh Rouse
Plateselskap
Man kan derfor si at Rouse og mangeårige samarbeidspartner Brad Jones på mange måter gjør det beste ut av det her, det er virkelig behagelig lytting, forførende voksenpopkos, pent og skikkelig utført og med klåfingre på mange riktige steder i en smakfull platesamling.
Selv skal jeg hente fram «1972» igjen og bli minnet på hvorfor jeg egentlig begynte å like fyren.