ANMELDELSE: I år er det 70 år siden krigens slutt, og i forbindelse med jubileet er det kommet flere bøker som kaster nytt lys over freden.
Det gjør også Frank Storm Johansens usedvanlig velskrevede fangeberetning «Tusen dager i fangenskap».
Forfatteren ble anholdt 10. september 1942, bare en drøy uke før han skulle gifte seg med trondheimsjenta Ruth Leüthen. Bryllupet måtte utsettes, og han ble sendt til Falstad fangeleir i Levanger før han havnet i Sachsenhausen og Falkensee utenfor Berlin. Der satt han internert til april 1945, da de De hvite bussene hentet ham hjem til friheten og forloveden.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Ved ankomsten dveler han ved bygningenes flotte arkitektur før vi kastes ut i tyskernes brutale behandling av fangene. Hans nervøsitet under rettsaken mot sine kamerater, og frykt for selv å bli anklaget, pensles ut i minste detalj. Møtet med kamerater som opprømt forteller at de bare er dømt til ti år i tukthus, er overraskende, nesten barokke. Mens han skildringene av hvor rolig de dødsdømte går henrettelsene i møtet, forvandler dem til ikoniske bilder på den norske motstandshelten.
Som mange andre fangeberetninger er også Tusen dager i fangenskap fortalt som en odyssé. De ulike leirene fungerer som etapper på veien gjennom helvete før De hvite bussene under kaotiske forhold transporterer ham hjemover. I partiene om reisene briljerer Storm Johansen som forteller, og maner frem forvirring og forventning, skuffelser og nye forhåpninger.
«Jeg følte det på en måte som en lettelse å bli sendt, for i Tyskland kunne det umulig bli aktuelt med nye forhør i saken. Men ingen av oss ante hva en KZ- leir i Tyskland var!»
Ved ankomst til Sachsenhausen forteller en medfange at det bare finnes en vei ut — «i pipa». Lakonisk noterer han at det var første gang han hørte det uttrykket. På vei hjemover banker lidenskapen i teksten ved synet av de vakre danske "pigene" og lengselen etter forloveden stiger.
Forvandlingen var imidlertid et resultat av møysommelig arbeid. Han skrev på beretningen i 21 år, den ble påbegynt i 1945 og var ferdig i 1986, fire år før han døde.
Likevel er ikke boken identisk med beretningen han skrev for bruk i familien og av sine etterkommere. Teksten er bearbeidet av tre redaktører ved Falstadsenteret, og i samarbeid med familien har de plassert inn bilder og brev. Det forandrer beretningen på interessant vis. Mange av bildene fungerer som illustrasjoner, mens andre har en sjokkartet effekt, som et to-siders fotografi av galgen i Sachsenhausen. Et annet fotografi av dansker som hilser De Hvite bussene velkommen, anskueliggjør på gripende vis forfatterens glede over endelig å være på vei hjem.
Den største forandringen skaper brevene mellom Storm Johansen og hans forlovede og foreldre. Selv om enkelte avbryter fortellingen, får andre på tydelig vis frem sensuren han var underlagt, og ikke minst den grelle kontrasten mellom hans fangetilværelse og deres hverdagslige bekymringer og gleder. De fleste brevene handler om forholdet mellom de forlovede, og de skaper en gripende historie om skjør kjærlighet, som bare er antydet i hans egen beretning.
«Tusen dager i fangenskap» er ikke bare forfatterens verk, men en flerstemmig tekst der også familien og redaktørene er til stede. Aller tydeligst i forordene, men også bildene og brevene viser hvordan de med utgivelsen forteller en historie om Storm Johansen.