Dagbladet kryper til korset og anmelder herved høstens sakprosafenomén, «Hege Storhaugs Islam. Den 11. landeplage». Enkelt var det ikke. Boka var umulig å oppdrive.
De fire første opplagene var som støvsugd fra bokhandlerne. En kombinasjon av Storhaugs status som islamkritikernes ukronede dronning, flyktningtragedien og terroraksjonen i Paris har gjort boka til en slags kult.
Nettet koker. Blir folkets kandidat, Hege Storhaug, årets navn i VG, eller vil eliten fuske med meningsmålingene og velge Mats Zucarello Aasen? Og hvordan anmelde denne boka uten å bekrefte kommentarfeltets todelte verdensbilde?
Det er Hege Storhaug du må forholde deg til, enten du er Hadia Tajik eller Kjetil Rolness. Om de har lest boka hennes, er jeg usikker på, men for samfunnsstøtter som ønsker seg en uforpliktende walk on the wild side og likes fra «den tause majoritet», er Storhaug damen med varene. Arbeiderpartiet pynter seg med islamkritikk, mens Rolness (eller er det Jens Pikenes?) lager furore i Ullevål Hageby. Til slutt fikk jeg tak i boka som pdf-fil og leste den på Mac-en.
Vil Europa overleve, spør den nervøse leser? Tja. Storhaug mener at vi befinner oss i «Det tredje jihad». Det første jihad var da araberne krysset Gibraltar i 711. Det andre jihad startet med Konstantinopels fall i 1453. Det tredje jihad kommer innenfra, men er beslektet med dannelsen av den islamske stat og «en folkevandring» fra Asia og Afrika. «Utgangen av (den mest dramatiske sivilisasjonskamp siden 1930-tallet) kan vi få svar på allerede om to til fem år», avslutter Storhaug dystert. Selv om vi allerede kjenner morderen, ser jeg frem til Storhaugs neste thriller, for å få svar på om offeret ble drept eller ikke.
Men heller ikke Storhaug er noen optimist (da ville boka neppe blitt utsolgt). Islam er en «lørdagsgodtepose» fylt med søte og sure biter, skriver hun. «Det er de sure bitene som har forrang».
Bokas store bidrag er å trekke på kunnskap om særlig Pakistan og internasjonale predikanter for å belyse en rekke konkrete problemer i moskeer og muslimske menigheter i Norge. Et annet underkommunisert tema som Storhaug løfter fram, er gulf-statenes pengestøtte til konservative moskeer og menigheter i Europa og verden for øvrig.
«Frankrike har nådd et point of no return»,
Filmen er kontroversiell, for å si det forsiktig, og Storhaug opererer med tvilsomme fakta. Hun gjentar den skrullete kontrajihadisten Bill Warners påstand om at islam har drept 270 millioner mennesker.
Tallet er tull. Warner mente at 120 millioner av de drepte var afrikanere. Hvorfor? Jo, han antok at fem ble drept for hver afrikaner som ble solgt som slave. 25 millioner solgte afrikanere tilsvarte dermed om lag 120 millioner drepte. Siden muslimer var involvert i slavehandelen (akkurat som kristne og andre) bestemte Warner seg for at islam hadde drept disse 120 totalt hypotetiske millionene. Slik oppstår islamkritiske «fakta».
Sjangerens grunnleggende uvitenskapelighet skinner gjennom i Storhaugs dramatiske bok. Men dette skriver jeg sikkert fordi, som Storhaug i sin tid uttrykte det, jeg er «en anmelder som selv har plassert seg i en islamofil og virkelighetsbenektende posisjon».
Hege Storhaug
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN