«Stemmen til Imamen er myk og melodiøs, og jeg blir grepet av en uventa ro. Jeg kjenner orda bevege seg inn luftveiene, mot den bankende klumpen i brystet mitt, som jeg trodde var borte, men som jeg plutselig merker har vært der hele tida. Det kjennes som om et uhelbredelig sår på innsida endelig har begynt å leges.»
Den søtten år gamle fortelleren bor på Mortensrud med sine to yngre søsken, en snill, men ulykkelig og krevende mor, og en likegyldig og brutal far. Han er lei skolen, småkriminell på fritiden, lidenskapelig opptatt av fotball og forelsket i vakre, uskyldige Faiza. Så skjer terrorangrepet i Paris. Det betyr økt rasisme også i Norge.
Adel Khan Farooq
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Denne fortellingen gir oss på mange måter en oppskrift på radikalisering. Fortelleren faller ut av alt. Han slutter på fotballen på grunn av rasisme, mistrives hjemme, tar avstand fra kompisene og støtter seg til den i overkant kloke Faiza. Da hun flytter, har han ingen. Inntil han møter Abdullah på Grønland. Han tar ham med til moskeen, og siden til en gruppe unge menn i sin egen leilighet. Endelig har han noen som bryr seg. Endelig gir livet mening.
Khan er en imponerende proff ungdomsbokdebutant. Her er det action fra første side, innbrudd, festing, kjappe replikker og en overbevisende sjargong. Han gir oss innsikt i et brutalt ungdomsmiljø med dop, kriminalitet og drap, parallelt med et fordomsfullt, kontrollerende og dobbeltmoralsk pakistansk miljø. Alt er ikke like vellykket. Hovedpersonene er litt for lytefrie, fortelleren er både overanalytisk og naiv. Avslutningen er brå og ikke veldig troverdig.
Tross visse svakheter er dette en sterkt anbefalelsesverdig bok. Best likte jeg innsikten har gir i ulike retninger innen islam, ekstremistenes kynisme, og deres forvridde versjon av Koranen. Med tanke på alt arbeid som skjer for å unngå radikalisering av de unge, burde den være skolepensum.
Forfatteren jobbet tidligere i Dagbladet, men anmelderen er frilanser og kjenner ham ikke.