«I Love You, Man»

||| html,body { border: 0px; }

FILM: Hollywood lager snart flere romantiske komedier uten kvinnelige hovedroller, enn med. Og hvorfor skulle de ikke? Såkalte «bromance»-filmer, filmer med et mannlig ikke-homofilt par i hovedrollen, har spilt inn enorme summer de siste åra og utkonkurrert den klassiske romantiske komediene, der den keitete, søte kvinnelige hovedrollen søker make.

I «I Love You Man» møter vi Peter Klaven (Paul Rudd), en tilsynelatende vellykket fyr, med velstelt kjæreste og god jobb.

Problemet oppstår i det Klaven frir til kjæresten sin og til sin fortvilelse oppdager at han mangler venner — helt fullstendig — og derfor også forlover. Jakten på en mann kan begynne.

Velskrevet komikk
Har du sett en bromance-film, har du sett dem alle, og tematisk er det ingenting som overrasker i «I Love You, Man». Det handler om å stole på seg sjøl, se utfordringen i øynene og lære å stå på egne bein. Kort sagt om å bli voksen. Veien dit er like overraskende som å bruke GPS til butikken på hjørnet. Det betyr ikke at den ikke er underholdende, og klarer man å se bort ifra det oppskriftsmessige plottet og i stedet fryde seg over velskrevet komikk, fungerer «I Love You Man» godt.

Samspillet mellom Paul Rudd og Jason Segel har før, i filmer som «Forgetting Sarah Marshall» og «Knocked Up», vist seg fruktbar, og nok en gang er kjemien mellom de atypiske Hollywood-kjekkasene upåklagelig.

Jo da, Rudd viser seg flere ganger som en skuespiller under pari, men som komiker har han sjelden god timing, han er sjarmerende på en litt patetisk måte, og skaper her en rekke scener som er både pinlige og lattervekkende samtidig. Herlig.

Spiller annenfiolin
Filmen er fylt med gode biroller og både Jon Favreau og J.K. Simmons, som henholdsvis pokerspillende drittsekk og steil far, byr på minneverdige øyeblikk.

Her, som i andre bromance-filmer, spiller kvinnene annenfiolin, og representerer lite annet enn nødvendig beite for at mennene skal ha noe å trakte etter. Det er platonisk kjærlighet mellom menn som tematiseres her, og det viser seg nok en gang som ganske flaut, ganske sleivete og ganske så morsomt.

I «I Love You Man» møter vi Peter Klaven (Paul Rudd), en tilsynelatende vellykket fyr, med velstelt kjæreste og god jobb.

Problemet oppstår i det Klaven frir til kjæresten sin og til sin fortvilelse oppdager at han mangler venner — helt fullstendig — og derfor også forlover. Jakten på en mann kan begynne.

Velskrevet komikk
Har du sett en bromance-film, har du sett dem alle, og tematisk er det ingenting som overrasker i «I Love You, Man». Det handler om å stole på seg sjøl, se utfordringen i øynene og lære å stå på egne bein. Kort sagt om å bli voksen. Veien dit er like overraskende som å bruke GPS til butikken på hjørnet. Det betyr ikke at den ikke er underholdende, og klarer man å se bort ifra det oppskriftsmessige plottet og i stedet fryde seg over velskrevet komikk, fungerer «I Love You Man» godt.

Samspillet mellom Paul Rudd og Jason Segel har før, i filmer som «Forgetting Sarah Marshall» og «Knocked Up», vist seg fruktbar, og nok en gang er kjemien mellom de atypiske Hollywood-kjekkasene upåklagelig.

Jo da, Rudd viser seg flere ganger som en skuespiller under pari, men som komiker har han sjelden god timing, han er sjarmerende på en litt patetisk måte, og skaper her en rekke scener som er både pinlige og lattervekkende samtidig. Herlig.

Spiller annenfiolin
Filmen er fylt med gode biroller og både Jon Favreau og J.K. Simmons, som henholdsvis pokerspillende drittsekk og steil far, byr på minneverdige øyeblikk.

Her, som i andre bromance-filmer, spiller kvinnene annenfiolin, og representerer lite annet enn nødvendig beite for at mennene skal ha noe å trakte etter. Det er platonisk kjærlighet mellom menn som tematiseres her, og det viser seg nok en gang som ganske flaut, ganske sleivete og ganske så morsomt.