Anmeldelse: Original jakt på dikteren og mennesket Doris Lessing

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Da Doris Lessing (1919-2013) ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2007, var det selvsagt for seint. Altfor seint.

Hun burde fått den mens hun var på høyden av sin kreative kraft, minst 20-30-40 år tidligere.

I boka «Doris Lessing - En litterær forfølgelse» skildrer Elisabeth Beanca Halvorsen hvordan forfatteren ble beleiret av journalister og fotografer den dagen hun fikk prisen.

Årets budeie

Hun kommer hjem fra en handletur, og pressefolkene spør om hun har hørt nyheten. Nei, svarer hun. De forteller henne at hun har fått Nobelprisen i litteratur. Det er da hun «himler med øynene, ser ned i bakken, slenger fra seg handleposen: «Oh, Christ.»»

Årets budeie

Hun sier at hun har vunnet alle priser som er verdt å vinne, og at hun nå trolig får Nobelprisen fordi hun snart vil «pop off». Hun var 88 år gammel, og forteller journalistene at den mest sjarmerende prisen hun noen gang har fått, er den norske utmerkelsen Årets budeie. Reporterne brøler av latter.

Original biografi

Halvorsen har tidligere skrevet boka «Piker, Wien og klagesang - Om Elfriede Jelineks forfatterskap» (2010), om en annen kvinnelig Nobelprisvinner, også den en biografi som bryter med forventningene til hva en slik bok skal være. Her er Halvorsens tanker om sin egen rolle:

Original biografi

«Jeg tenker på meg selv som formidler og oppdager. Ergo vil jeg skyve meg selv, denne tekstens «jeg», dets bevegelser i terrenget, noen meter foran meg, og se om det på veien kan fange opp noe universelt og almenmenneskelig. Er det ikke det som er målestokken, eller målet, for all litteratur?»

Hummer og perlehøne

Boka er en blanding av «notatbøker» fra Oslo, Harare og London, litterært essay, politisk og kulturell analyse, reportasje, kort sagt det meste, det hele spedd ut med 13 scener fra et skuespill forfatteren har skrevet, «Forestilling med perlehøne», et drama basert på Lessings liv og verk, som ble vist av Teater Nova 2013-2015.

Hummer og perlehøne

Underholdningsverdien i denne måten å disponere stoffet på ligger i det uventede. Man vet aldri hva som skjer rundt neste sving. Men noen spørsmål ruver under teksten. En ting er at Doris Lessing i 1943 forlot sin mann og hjemlandet Rhodesia. Men hvordan kunne hun reise fra sine to små barn? I en scene til teaterstykket, tillegger Halvorsen Lessing sitater fra Ibsens «Et dukkehjem»:

«En journalist Stemmer det at du har vært utro?

Doris Ja, men mannen min var utro før meg.

En journalist

Doris

Mor Emily Du forlater ditt hjem, din mann og dine barn? Tenker du ikke på hva folk vil si?

Doris

Mor Emily

Doris

Tro på kommunismen

Dette er fiffig, men det løser ingen gåter. Skuespillet (og boka) blir, som forfatteren skriver til slutt, «en hommage til en mangfoldig forfatter og et feilbarlig menneske, til en ruvende skikkelse med vidsyn og verdensomspennende betydning». En forklaring er Lessings bunnfaste tro på at hun som kommunist kunne bidra til å gjøre slutt på «rasefordommer, kvinneundertrykkelse, utbytting av arbeidere... alt snobberi og all menneskeforakt.»

Tro på kommunismen

Og at hennes forfattergjerning er betydningsfull:

«Litteratur kan forandre verden! En roman, en novelle, en linje av et dikt har makt til å skape imperier, og enda bedre: makt til å styrte imperier,» som hun blir sitert.

Halvorsen har skrevet et overflødighetshorn av en bok. Det betyr også at noe av teksten er overflødig. Men på sitt beste bobler boka av fortellerglede og entusiasme. Den produktive Lessing framstår som et menneske av kjøtt og blod, både gjennom treffende sitater, vittige fotnoter og skarpsindige kommentarer til både liv og verk.

« Doris Lessing - En litterær forfølgelse »

Elisabeth Beanca Halvorsen

Sjanger

Forlag

Gyldendal

Utgivelsesår

ISBN

9788205483101
Lik Dagbladet Pluss på Facebook