||| ALBUM: En klassisk 30-årskrise? Et slags skilsmissealbum? Eller har hun bare fått nok av popjazz?
Norah Jones' fjerde album er uansett et tydelig brudd med fortida.
Ikke tydelig som i «radikalt», hun har i bunn og grunn alltid hatt mer roots/country-ballast enn popjazzmerkelappen har indikert. Men tydelig fordi hun stiller med helt ny palett, nye farger, nye lyder og nye stemninger på sitt fjerde album.
Tar «en Krauss/Plant»Malen er den type «atmosfæriske», rumlende, bassdype, detaljstinne og hi-fi-nerd-vennlige album som Daniel Lanois, T-Bone Burnette eller noen av Tom Waits' våpendragere liker å sette sin hånd på. Type sen Emmylou Harris eller Krauss/Plant-samarbeidet. En slags salongsbordsmotsetning til ellers raggete øvelser innen det utvidede rock- og countrybegrepet.
Ta for eksempel «Young Blood», en tilforlatelig, streit og albumanonym poplåt, mildt Emmylou-duftende i fraseringene, hvor de akustiske gitarene visper deg langt inne i øregangene og trommene brummer under Norahs tettmikkede vokal. Det er svært innsmigrende og tiltalende. Men er det bare form og staffasje?
Mer motstand
«The Fall» byr heldigvis på mer enn bare atmosfære og lyd.
Låtskriveren Norah Jones — alene eller i samarbeid med for eksempel Ryan Adams («Light As A Feather») og Will Shelf fra Okkervil River («Stuck») — er her på egenhånd uten sin eks-partner Lee Alexander, og hun tar steget opp og ut av de varmmelankolske sjablongene hun tidligere har tatt bolig i.
Det er vel tenkt rock mange steder, det er mer motstand og mothaker, mer kjøtt på beinet, en annen type karisma.
Men Norah Jones klarer likevel ikke å løpe fra det faktum at hun skriver usedvanlig behagende popmelodier.
Seigere flyt
Låtene sildrer jevnt og rolig av gårde, for så vidt slik de alltid har gjort: de er perfekte, men også potensielt selvutslettende, i hennes sedvanlige lett blåtonede popmodus, men i hendene på produsent Jacquire King (Tom Waits, Modest Mouse) blir de seigere og mer tjuktflytende i konsistensen, og de velger andre veier fram til målet.
Metoden høres ikke bare når man sammenlikner med tidligere Norah-plater, man hører det også på en låt som «Light As A Feather», som høres ut som noe medlåtskriver Ryan Adams kunne gitt en litt Neil Young/Crazy Horse-aktig behandling og plassert på «Cold Roses», men som her ikles et slepende sumppreg.
Hva sier kjernepublikummet?
Stemmen hennes kler denne vendingen godt, men det er heller ikke til å komme i fra at albumet også i enkelte partier virker litt overkokt, at man med fordel kunne strippet ned lydbildet rundt henne her og der, uten å gå på akkord med helheten i prosjektet.
Det er spennende hvordan hennes opprinnelige kjernepublikum, dypt inne i en Melody Gardot-fase akkurat nå, vil reagere på denne smule venstresvingen.
For oss som har opplevd Norah Jones som noe malplassert på Bluenote-etiketten, og opplevd henne som en tydelig del av en cosmic american music-tradisjon, representerer «The Fall» en logisk karriereutvikling, og det er en modenhetsprøve hun kommer ut av godt.
«The Fall» er i salg fra mandag, og streames i sin helhet på Dagbladets musikkblogg.
Norah Jones
Plateselskap