ALBUM: Sjangerkameleonene i No Doubt har brukt elleve år på å følge opp forrige album, og på sett og vis er det fint å oppdage at ikke stort har forandret seg siden den gang.
Ungdommelig skamløst
Gwen Stefani har på en eller annen måte unngått å eldes overhodet, og slipper fortsatt unna med sin karakteristiske - på grensen til sutrete - skjelvestemme.
Med reggae, ska og åttitallspop i frekk symbiose, låner bandet fjær fra Santigold det ene øyeblikket, før de grafser i U2-gitarer og melodifraser fra Shania Twain og Pink i det neste.
Forgjengelighetens problem
Kanskje er det rutinen som sjangersjonglører bandet har å takke for at «Push And Shove» flyter såpass lett som den gjør, og sett bort i fra et par kriserammede ballader viser No Doubt-reunionen bra gangsyn med forholdsvis god spenst.
Noe vedvarende glede er det dog ikke snakk om. «Push And Shove» er helt greit levert, men også meget fort passert.
No Doubt
Plateselskap