Anne Helene Guddal skriver dikt som pusher oss ut av komfortsonen

Anne Helene Guddals tredje bok og andre diktsamling fanger umiddelbart interessen med tittelen «Døden og andre tiggere». For hvordan kan døden være en tigger? Er ikke tiggeren en som ber og ikke grådig tar, slik døden gjør?

Den motsetningsfylte tittelen illustrerer godt det som er Guddals styrke: Hun skaper bilder som stopper leseren, får henne til å grunne, tøye tanken og skubbe litt på inngrodde tankemønstre. Slik gode diktere oftest gjør.

Unnvikelse

«Døden og andre tiggere» består av 73 dikt om kjærlighet, selvmord, død, fred og krig. Håpet har snaut med armslag og mørket god plass; «det gode tas alltid fra oss», hevder diktjeget. Avmakt og unnfallenhet står sentralt, og tittelen kan leses i lys av dette. Døden og tiggere kan ha det til felles at de vekker maktesløsheten i oss. Og også døden kan tigge om å bli hørt.

En følelse av skam, privat og politisk, setter grunntonen i diktene. Diktjeget føler seg handlingslammet stilt ovenfor andres lidelse, for «sterkere enn medlidenheten/ er gleden over å ikke være den andre». Det er lettere å vende seg vekk, lukke døra, enn å konfrontere og agere - enten det ubehagelige er andres kriger og fattigdom, eller egne traumer:

«Vi har et bombekrater i hagen/ vi har vendt oss til det/ og gresset rundt er alltid nyklipt.»

Emosjonell kraft

Diktene spenner fra det dulgte til direkte. De beste er mangetydige, men med stort rom for leseren. Noen dikt likner aforismen. De er slående formulerte sannheter. Ikke sjelden rommer diktene desperate erkjennelser: «Jeg er umenneskelig./ Jeg aksepterer alt./ Jeg vil mer enn jeg tåler./ Jeg er taus om det viktigste.»

Leseren kjenner det emosjonelle trykket bak ordene her.

Sterk effekt har også Guddals bruk av brudd, omslag og motsetninger. Hun kan åpne et dikt i det nesten idylliske, for så brutalt vende om. Et dikt som innledes med «norsk skog» og «snø» - ord med positive konnotasjoner - handler plutselig om kropper «viklet inn i piggtråd/ og grenser». Teknikken skaper friksjon, både i dikt og leser. Får oss ut av den tankemessige komfortsonen.

Trygge?

Ikke alle bildene og sammenlikningene er like gode. Noen virker nesten svulstige. Et par eksempler er: «Jeg er en utbombet by/ du ikke våger å gå inn i», eller «Ordene er så bløte og ettergivende. Som en naken kvinnekropp i et maleri». Sterkest er Guddal når viser hvordan vi tror oss trygge, bare vi er medgjørlige og unnvikende nok. Slik hun gjør i samlingens vakre og foruroligende titteldikt:

«Månen lyser opp/ de tomme gatene/ som om alle hjem/ var trygge i kveld/ og alle vet bedre/ enn å åpne dørene/ for døden og andre tiggere.»