Nobilis er en stayer av en nabolags-restaurant i Homansbyen. Lokalet er tøft og hyggelig, med murstein, betong, levende lys, store speil og veggmalerier, delt inn i en bar- og en restaurantavdeling.
Klientellet er en miks av yngre folk i baren, og et mer blandet restaurantpublikum.
-Jeg har hørt mye pent om kjøkkenet her, sa Robinson.
Han og Fredag hadde stukket innom en tirsdagskveld, og konstaterte fornøyd at brødet som kom på bordet var nybakt, med sprø, salt skorpe og godt smør til. Husets champagne, en Ruinart, var mer i kategorien «grei».
Forventningene fikk seg dessverre en liten knekk da forrettene kom på bordet. Robinson hadde valgt kamskjell med en puré av søtpotet og vanilje-beurre blanc. Det var tre søte smaker oppå hverandre, den balanserende syren glimret med sitt fravær, og, katastrofe: kamskjellene var små, litt seige og åpenbart av det slaget som blir levert restauranten i frossen tilstand.
-Nei, de er ikke ferske. Man ville jo helst hatt ferske skjell fra Frøya, men dessverre, sa en av de to hyggelige svenske kelnerne.
-Man dør litt innvendig når man blir servert kamskjell som dette. De burde advart da de tok opp bestilling, eller aller helst tatt retten av menyen, sukket Robinson. Fredags andeconfit med linser, pancetta, løk, og kjørvelvinaigrette var bedre: mørk, salt og søtlig rustikk.
Menyen på Nobilis presenteres på tavle, med tre forretter, tre hovedretter og tre desserter. Man kan sette sammen en meny med så mange retter man vil, hyggelig priset fra 395 kroner for en treretter til 595 for seks. En tilpasset vinmeny koster fra 345 til 545 kroner.
Robinson og Fredag nøyde seg hver sin treretter med tilhørende vinpakke.
-Jeg tror nok kjøkkenet her har må sett bedre dager, sa Robinson en god stund seinere, etter en i overkant lang pause etter forrettene.
-Ja. Dette hørtes godt ut, men blir litt lite spenstig i praksis, sa Fredag som prøvde å finne mening i sin hovedrett: et stykke hyse med kongekrabbe, romanesco, sellerirot og ingefær.
Det grøter seg sammen smaksmessig, og det eneste som står ut er den litt løsrevne biten av kongekrabbe og noen kapers i sausen.
Robinsons lammeskank med krydret pølse, rødbeter, rosmarin og potet var mørk, saftig og god, med mengder av smakfullt kjøtt som ramlet av benet slik det skal. Men igjen manglet det litt syre, noe det heller ikke fantes stort av i den ellers trivelige Riojaen fra Palacios Remondo.
Syreunderskudd ble i det hele tatt kveldens gjennomgangstema. Noen må gi kokkene på Nobilis en bolle sitroner, og pålegg om å bruke dem. Gjerne noen solbær også. Det var hovedingrediensen i en av dessertene, som av en eller annen grunn var utsolgt klokka 20, i en halvfull restaurant.
Snytt for den eneste desserten som lovet syre, valgte Robinson og Fredag i stedet sjokoladedesserten. En egnet dessertvin, som en Mas Amiel, var ikke å oppdrive innenfor rammene av vinkartet, men kelneren foreslo en rød, søtlig musserende fra Italia. Det satt bare sånn passe til komposisjonen med mørk og hvit sjokolade, som manglet en kontrast av... gjett hva.
-Var en bit ananas virkelig det syrligste de kunne oppdrive?, undret Fredag.
Nobilis er et hyggelig og upretensiøst sted med vennlig betjening, ry for god mat og moderate priser. Men stedet kan ikke leve på gamle prestasjoner.
-Det er mulig kjøkkenet bare hadde en dårlig kveld, men de bør kanskje ta en gjennomgang av menyen? Her mangler det syre, kontraster og friskhet. Dette svarte dessverre ikke helt til forventningene, konstaterte Robinson, mens han fantaserte om en iskaldsitronsorbet med Limoncello.