Carl Joachim Hambro var en av de store politikerne på det norske 1900-tallet, med fartstid på Stortinget helt fra 1919 og fram til 1957. Han var leder av Høyre i ufattelig mange år, men mest av alt er han husket som stortingspresident.
Det er vanlig å mene at hans snarrådighet natt til 9. april 1940 var den avgjørende betingelsen for at kongehuset, regjeringen og Stortinget kom seg unna de tyske angriperne og fikk opprettholdt sin legitimitet som styrende organer også i eksil.
Takket være Hambro var Quisling banditt fra dag én av krigen.
Han var nærmest fanatisk demokrat, anti-imperialist og parlamentarist, og arbeidet intenst for at Stortinget skulle være reelt overordnet regjeringen i alle saker.
I den såkalte Grønlandssaken, der pressgrupper på begynnelsen av 30-tallet ville gjenopprette norsk herredømme over landet i vest, «Eirik Raudes land», var han full av forakt for det Arbeiderbladet kalte en «sjåvinistisk orgie».
Hambro var ofte på linje med andre enn sine partifeller, og han hadde stor sans for Nygaardsvold. Han var kanskje den som klarest av alle så hvor det bar på 30-tallet. Hitler var rett og slett gal, mente han.
Iselin Theien
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Han var noe så sjeldent, her til lands, som en filologisk utdannet topp-politiker.
Han var språkmann og litterat, og hans retoriske mesterskap fungerte ofte som trumf. Han var da også ivrig bridgespiller.
Det var på tide at det kom en biografi om Hambro. Han er sentral i mange andres biografier, og han har selv skrevet mye om sin bakgrunn og oppvekst. Sønnen Johan utga i 1984 biografien «C. J. Hambro - liv og drøm» og Trond Gabrielsen kom med «C.J. Hambro som jeg kjente ham » i 1967 og «C.J. Hambro : verdier og visjoner» i 1986. Men en profesjonell biografi har latt vente på seg.
Forfatteren har konsentrert seg om de politiske begivenhetene der Hambro spilte sin rolle.
Det er forhandlinger i Stortinget, det er Folkeforbundet, og det er naturligvis 9. april og eksilet i USA under krigen.
Det blir mye referat og mange navn, og det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan enkelte detaljer utdyper portrettet av Hambro. Men vi får god innsikt i demokratiets utfordringer slik spillet blir referert.
Likevel blir det et savn, siden kontrasten mellom Hambros ekteskapelige dobbeltliv og den moralske oppreisning han promoterte gjennom Oxford-bevegelsen, er så slående.
Han var altså gift med sin Gudrun Grieg og pleiet henne på hennes dødsleie i USA, men samtidig var han besatt av sin elskede Gyda, som han fikk giftet seg med etter krigen.
Hvordan ble han så forelsket i henne? Hvor møttes de? Hvordan opprettholdt de kontakt i alle årene forholdet var en halvt offentlig hemmelighet?
Jeg innrømmer at jeg blir fryktelig nysgjerrig på dette, og jeg tror ikke det bare er mine lave kikkerinstinkter som her presser seg fram.
Jeg savner også nærmere behandling av Hambros litterære aktivitet.
Han skrev mye, han skrev godt, kanskje i overkant elegant, og han har sin plass i det litterære landskap.
Hans bitende ironi kom ofte til syne i talene han holdt i Stortinget, som når han like før krigen, 2. mars 1940, tar Arbeiderpartiets parlamentariske leder Madsen i skole:
«Vi andre betrakter ikke denne regjering som bestemmende for verdensforholdene, slik som hr. Madsen synes å gjøre. Det er ikke en kritikk av den sittende regjering å nære engstelse for at England og Frankrike på den ene side, Tyskland på den annen side og Russland på den tredje, ikke opptrer i overensstemmelse med denne regjerings program og dens syn.»