Anmeldelse: Haruki Murakami viser at han også er en mesterlig novelleforfatter

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Haruki Murakami er mest kjent for sine mursteinstjukke romaner, som «Kafka på stranden», «Trekkoppfuglen» og «1Q84». Men da han ble lansert i vesten tidlig på 90-tallet, var novellene hans i The New Yorker en viktig årsak til gjennombruddet. 

Ulike former for ulykkelighet

Over tjuefem år senere skriver Murakami fortsatt gjerne noveller, og nå har det resultert i en ny samling, «Menn uten kvinner». Dette er helt nye historier, boka kom ut i Japan i 2014. Men har du lest The New Yorker de siste åra, er det godt mulig du drar kjensel på noen av dem.

Ulike former for ulykkelighet

Bokas tittel er talende, de sju novellene kretser alle rundt ensomme menn som lengter etter en kvinne de enten har hatt, eller tror må finnes der ute. Men selv om tematikken er lik fremstår ikke hovedpersonene like. Murakami fornyer dermed Tolstojs berømte, og litt oppbrukte sitat: Hvert ulykkelige menneske er ulykkelig på sin egen måte.

Kafka i revers

I den første novellen betror en eldre skuespiller seg til sin nye, kvinnelige sjåfør, i en annen våkner det som kanskje har vært en edderkopp opp som Gregor Samsa og forelsker seg. I en tredje får en handikappet mann stell og sex av en kvinne som han ikke vet navnet på, men som forteller historier som overstiger sexen:

Kafka i revers

«Tonefallet, pausene hun la inn, måten hun bygde opp fortellingen på, alt var perfekt. Hun vakte lytterens interesse, ertet ham ved å holde igjen, fikk ham til å trekke sine egne konklusjoner, før hun til slutt ga ham det han ville ha. Teknikken hennes var så raffinert at den fikk ham, om enn bare for en stund, til å glemme alt rundt seg.»

Smakfull symbolbruk

Som vanlig er Murakamis språk litt som japansk estetikk generelt: Tilsynelatende enkelt, men med intrikate sammenhenger som skaper dybde og skjønnhet.

Smakfull symbolbruk

I den novellen jeg synes er bokas sterkeste, «Kino», kommer dette godt til syne. Det er en kompleks og symboltung historie, men den går fort å lese, såpass fort at man bør lese den en gang til. Hovedpersonen Kino, finner kona si i seng med en kollega. De blir skilt, han starter en bar hvor en rolig, lesende gjest, en utfordrende kvinne og en katt blir noen av de mystiske stamgjestene. Når det begynner å dukke opp slanger i hagen, forstår Kino at han er i fare, men ikke hvorfor. Den lesende gjesten forklarer: «Det er et alvorlig problem som du bør tenke grundig gjennom. Men svaret er ikke lett å finne.»

Svaret finner han til slutt i seg selv, men om det er for sent eller ikke, står igjen som uklart.


Ettertanke, ikke tårer

Novellene viser ulike måter å takle, eller snarere sagt ikke takle, ensomhet på, og Murakami viser hvor lett det moderne storbymennesket nærmest kan forsvinne ut av verden samtidig som de står midt i det stressende sentrum av den. Men han er også herlig usentimental, han innbyr hele tiden til ettertanke snarere enn til tårer.


Ettertanke, ikke tårer

De utrolige virkemidlene og hangen til symbolbruk kunne fort ha hengt på fortellingene som skrikende staffasje, men hos Murakami danderes det så naturlig og gjennomtenkt at det aldri blir kitsch. Hans musikkreferanser begynner derimot å bli litt forutsigbare. Var det virkelig nødvendig å bruke Beatles-sangene «Drive my car» og «Yesterday» som titler?


Japansk oddadialekt

Yngve Johan Larsen har oversatt «Kvinner uten menn» direkte fra japansk, slik han også gjorde det med «Hør vinden synge — Flipperspill, 1973» som kom på norsk i fjor. I novellen ««Det selvstendige organ» snakker den ene personen Kansai-dialekt. Dette har blitt til Odda-dialekt i den norske utgaven og Frode Grytten har vært konsulent. Det virker unektelig litt snodig når en japaner spør: «Hållt du ho ikkje i hånda aingang?».


Japansk oddadialekt

Men siden dialekten er en så viktig del av historien var det nok den beste løsningen.

« «Menn uten kvinner» »

Haruki Murakami

Sjanger

Forlag

Pax

Oversetter

Yngve Johan Larsen

Utgivelsesår

ISBN

9788253038384

Etter Murakamis siste roman, «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår», som var en uforløst affære, er det herlig å lese denne gode og gjennomarbeidede samlingen. For det er sjelden novellesamlinger er så stilistisk, tematisk og idemessig i harmoni som denne.

Lik Dagbladet Pluss på Facebook