Der Anna Kleivas forrige diktsamling «Vårar seinare», er elegisk mollstemt diktning fra utkant-Norge, er årets «Drikkeviser frå Paris» en burlesk svir i poetisk form fra metropolen. Forfatteren har med andre ord gått fra finstilt lavmælt sorg fra «ingensteds» på bygda, til sving på byen i et mytisk ormebol.
Alt for mange norske poeter skriver den samme boka flere ganger etter hverandre. Det skal man i alle fall ikke anklage Kleiva for her. Det er et modig sprang fra forrige bok til denne.
«...eg trykte tastane varme av
Diktene er fulle av krumspring, men med en forbløffende mangel på poetisk punch, og de har en lei tendens til å ebbe ut i defensive sistelinjer som «eg snur meg ikkje for å sjå / men går heim og legg meg» eller «eg veit kor djupt og ikkje djupt / vi går».
Temperaturen i boka er på ingen måte skrudd nok opp på dette tidspunktet. Derfor blir det heller ikke annet enn nok en litt småpen utgang i ei diktsamling som virker å slite litt med hva den egentlig ønsker å fortelle. Paris, drøm som virkelighet, blir et noe dunkelt utgangspunkt.
Med poetens egne ord. «...eg sig gjennom Paris som ein gass, infiltrerer det solide gomlar i meg remser av byhistorie eg skal ta alt opp i meg, byggje nytt bindevev»
I lengden blir «Drikkeviser frå Paris» mer ufrivillig kreizi ala glissen kabaret på Chat Noir enn poetisk som Piaf, hipt som Godard.
Den gjennomgående bruken av franske fraser er grenseløst irriterende etter min smak. Et lite knippe meget gode enkeltdikt gjør allikevel boka verdt enn gjennomlesning.
Anna Kleiva
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN