Nå banker vi rumpe, dere

ANMELDELSE: Ti år etter at «Skal vi danse»s inntreden på den norske helgeunderholdningsmenyen tar programmet turen ut på gata og ned i kjelleren - klubbkjelleren, til kidsa og kulheten.

Det dropper pardansen og bytter ut bandet med en DJ, kler seg i løstsittende klær med metallisk glans og kaster seg på gulvet med energi og tempo. Det samler fortsatt kjente mediepersonligheter og gir dem en real utfordring å bryne seg på, og har samlet imponerende dansepartnere og kyndige fagfolk til å gi saklige og positive tilbakemeldinger, men dropper vals og tango til fordel for hiphop og streetdance.

Det turneres med vidd og snert av Norges i en årrekke offisielt mest lovende programledertalent, som erklærer at han har laget noe så unikt som et tv-program som ikke skal inntas liggesittende i sofaen, men i bevegelse, med moves, og det fresher generelt opp og gønner på noe så innmari.

Og så kommer Jan-Fredrik Karlsen. Og så åpner han munnen og beskriver Sandra Lyng Haugens opptreden som «å gå ned i kjelleren og banke rumpe».

JEG GLEDA MEG TIL Å SE Karlsen igjen jeg, landets mest erfarne og proffe talentshowdommer.

En sprudlende formidler som alltid er i smittende humør og har lært seg Alex Rosen-teknikken med å stramme magen veldig mot slutten av setningen, sånn at det høres ut som om man er i ferd med å erupte av begeistring (alternativt i ferd med å drite på seg). Og nå var det jo en stund siden sist man hadde sett fyren på tv, var det ikke?

Men å skape sånne bilder i hodet på folk tidlig på fredagskvelden, da gitt.

Likevel er Karlsen et friskt pust i et program som, dessverre og til tross for all moderniseringa, føles ganske forutsigbart og formularisk. Det blir ikke noe mer enn et tilskudd til kjendiser-gjør-noe-de-ikke-kan-segmentet, for det er mye kjendisreality der ute allerede og det er mange som vil være lekne og selvironiske og by på seg sjøl.

Verre er det at dette første programmet mangler historier man kan bry seg om.

DET KAN BEDRE SEG når deltakerne blir færre. Men man har altså parret et par-tre artister, en haug mediefolk og Eskil Pedersen (som interessant nok sliter med å uttale ordene «street cred») med hvert sitt dansecrew, og de dyktige ungdommene i disse crewene kunne ganske sikkert dannet grunnlaget for en langt mer vesentlig tv-serie dersom ikke kjendisene hadde stått foran dem og veivet med armene.

Men det er vel til en annen sendetid.

Programmet avviker forøvrig fra oppskriften til «Skal vi danse» ved at dommerne ikke gir poeng og at deltakernes skjebne fullt og helt ligger i seernes hender, men til gjengjeld kan du spare kontantkort ved å stemme gratis på nett. Det er jo sympatisk. Lik Dagbladet på Facebook. Lik Dagbladet på Facebook. Lik Dagbladet på Facebook.