Ben Stiller repeterer seg selv

||| html,body { border: 0px; } FILM: Jeg var skeptisk da jeg skulle anmelde forløperen til denne komedien for to år siden. Det viste seg å være helt unødvendig. Historien om de utstilte figurene på naturhistorisk museum i New York, fra hulemennesker og dinosaurskjelletter til cowboyer og apekatter, som ved hjelp av egypisk magi blir spill levende etter solnedgang, var både fantasifull og morsom. Den var fikst laget og bød på solide doser avvæpnende selvironi. Til tross for noen hederlige unntak, er det lov å være litt skeptiske til såkalte toer-filmer. De lever sjelden opp til forventningene.

Men igjen viste det seg at skepsisen var bortkastet. «Natt på museet 2» er minst like vellykket som forløperen.

Nødtelefon
Larry (Ben Stiller) har sluttet som museumsnattevakt. Nå driver han sitt eget firma og har gjort det stort på å selge selvlysende lommelykter. Vellykket, ja. Lykkelig, nei. Når museet skal moderniseres, blir alle de gamle figurene — vennene hans fra forrige film — sendt på lager i gigantmuseet The Smithsonian i Washington. Larry er deppa, men gjør først noe med saken når han får en nødtelefon fra miniatyrcowboyen Jedediah Smith (Owen Wilson).

Verdensherredømme
Regissør Levy har samlet et pent knippe av tidas dyktigste komikere. Ricky Gervais, Robin Williams og Steve Coogan gjentar sine roller. Blant nykommerne har jeg spesielt sans for Bill Hader og Hank Azaria som henholdsvis en svært forfengelig versjon av General Custer, og Kah Mun Rah, en slem, dum — og morsom farao. Sistnevnte går i allianse med Ivan den grusomme, Napoleon og Al Capone i et forsøk på å skaffe seg verdensherredømme. Men han hadde ikke regnet med eks-nattevakt Larry, godt hjulpet av flyveresset Ameila Earhart, utallige små versjoner av Albert Einstein og Abraham Lincoln i gigantisk marmorutgave.

Upretensiøst
Det er fartsfylt, det er oppfinnsomt og det er upretensiøst underholdende. Om figurene er grunne — de er tross alt utstillingsdukker og voksfigurer — har mye av humoren flere lag.

Filmen egner seg derfor godt for flere generasjoner seere, både de som snart er moden for museet sjøl, og de som knapt kan stave ordet.