En bildebok om Alzheimer, for småbarn, kan det bli noe hyggelig? Ikke sånn å forstå at alle barnebøker må være hyggelige, men jo, «Jeg kan følge deg hjem» av Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin er faktisk det. Og dessuten vakker, poetisk og ømhjertet.
Begge bøkene handler om et barn som trøster og hjelper den gamle, samtidig som de hjelper leserne å nærme seg det vonde og vanskelige. Slik kan barnebøker som disse ha en terapeutisk funksjon.
«Jeg kan følge deg hjem» handler om Hannah og bestefar, som har flyttet på pleiehjem. Hun er redd bestefar har glemt henne. «Det er akkurat som han er blitt litt borte», tenker hun, og kommer på at hun selv ble borte en gang de var på fjelltur. Da hun spør om han husker det, og at han fant henne, nikker han. Snart viser det seg at han også husker litt av sangen de pleier å synge, bare hun hjelper ham i gang. Og da bestefar vil dra hjem, og ikke husker at pleiehjemmet er hjemme nå, vet Hannah råd.
Om det ikke finnes så mange Alzheimer-barnebøker, så har det kommet flere bildebøker om det å takle sykdom og alderdom hos nær familie de siste åra.
Prisbelønte «Førstemamma på Mars», av Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Mykleby, bruker den samme blandingen av lek og fantasi til å forklare og nøytralisere det vonde. Her får leken et metaforisk plan, når Hannah og bestefar leker gjemsel og hun må lete seg fram til ham i de nye omgivelsene. Utsagnet «Jeg kan følge deg hjem» kan også leses i overført betydning, som at hun vil lede ham ut av glemselen. Selv om språket er knapt og enkelt, er det mange slike dobbeltbunnede setninger i boka.
Motivene glir lett over i hverandre, litt som minnene til bestefar, kanskje? Ansiktene er uttrykksfulle, og bestefars forundrede, men milde ansikt kommer spesielt godt fram. Det bidrar til den trygge stemningen, i en bok som bør være svært relevant for mange.
Constance Ørbeck-Nilssen / Akin Duzakin (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN