Jo Nesbø har flere ganger antydet at han er ferdig med Doktor Proktor, en av Norges alle største barneboksuksesser på denne siden av tusenårsskiftet.
At han stadig vender tilbake til den gærne professoren og vennene hans, er imidlertid lett å forstå når du leser bok nummer fem, «Kan Doktor Proktor redde jula?». Her har forfatteren hatt det hysterisk morsomt på jobben.
Jo Nesbø / Per Dybvig (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
På den ene sida er «Doktor Proktor»-bøkene et nokså tradisjonelt barneunivers. Vi møter de samme figurene i bok etter bok, her er tydelige helter og enda tydeligere skurker. Steinrike Herr Thrane er en Disney-aktig gjenganger, og den spinnville dramaturgien, med stadig mer absurde påfunn, har mye til felles med de gamle Donald-klassikerne.
Mye står på spill – denne gangen selve jula. Herr Thrane har kjøpt rettighetene til feiringen, og ingen får så mye som si ordet «jul» uten å handle gaver for 10 000 kroner i et av varehusene hans.
Kjøpefesten blir til kjøpetvang, og slik tematiserer Nesbø debatten som blusser opp hvert år omtrent på denne tida. Men tro ikke at han har blitt moralpedagog på sine litt eldre dager. Proktor-varemerket er også politisk ukorrekthet. Det kommer til uttrykk i mange av vitsene som er myntet på de voksne høytleserne, men også i handlingen: «det er klart at når en passe rund, blid mann i sin beste alder og med sekken full av gaver plutselig treffer en vakker, ensom kvinne i en koselig, varm stue sånn midt på natta…», sier selveste julenissen et sted.
Og vi kan røpe at selv om de yngste leserne ikke umiddelbart forstår hva som ligger i «…», så er det nokså sentralt for fortellingen.
Han vitser også om uførhet: «Det sier jeg til fastlegen også. At hvis jeg kunne slippe å være slapp, så hadde han sluppet å være så slepphendt med de sykemeldingene sine», sier den ekstremt selvsentrerte mora til Bulle – for øvrig et godt eksempel på språkleken som gjennomsyrer boka.
Den er ledig og muntlig skrevet, med mange direkte leserhenvendelser, og det er lett å tro at dette er en fortelling som ikke tar seg selv særlig alvorlig.
Per Dybvigs skakke og livlige tegninger står perfekt til den litt rufsete stilen.
Men se på hvordan historien er skrudd sammen, hvordan selv ørsmå tøysekommentarer blir viktige handlingsdrivere mange sider senere, og hvordan alt faller på plass til en perfekt og bare bittelitt søtladen avslutning.
Slik ser gode eventyr ut.